«På min hustrus og egne vegne bekrefter jeg herved at vi i fjor høst anmodet stadsfysikus Diesen om å få adoptere et barn, en pike, helst ca. 6 måneder gammel.»

Det håndskrevne brevet fra den 43 år gamle dommeren til Adopsjonskontoret ved Oslo Helseråd sommeren 1946 holder en forretningsmessig stil. Dommeren påpeker utålmodig at det « ... muntlig ble stilt oss i utsikt å få ordnet adoptionen nå i sommer. Vi er barnløse og vil gjerne få ordnet med en adoption så snart som mulig.»

Det første møtet med min mor var ikke tåredryppende, bare inderlig godt. Jeg så at hun fant en slags ro

Han oppgir sin egen inntekt, og at paret har en moderne leilighet. Deretter nevner han at hans kone er 40 år, og han selv 43. Det er gått 16 år siden de to giftet seg i Uranienborg kirke på Oslos beste vestkant. Fremdeles har de ingen barn.

En måned senere får dommeren svar fra adopsjonskontoret. «En har mottatt Deres brev av 25.f.m. Vi vil gjerne forsøke å finne en liten pike til Dem, men når det kan bli er umulig å si. Vi har en lang liste av adoptivforeldre som venter på barn.»

file63pjfng8xap119rih2ag.jpg
Odd E. Nerbø

Det eneste kontoret kan gjøre, er å sette ekteparet på venteliste. Heller ikke dommerens samtaler med stadsfysikus har ført frem.

«Udøpt pikebarn»

Det er etterkrigstid og det settes adopsjonsrekord. Aldri før, og aldri senere, har så mange barn født av norske mødre blitt adoptert bort som i 1946. I løpet av året registreres 1337 adopsjoner. Likevel er ventelistene lange, og skal fortsette å være det gjennom hele femtitallet.

Sommeren går, høsten kommer, enda en jul passerer uten barn i ekteparets moderne leilighet på Frogner. Men i slutten av januar kommer et tilbud fra adopsjonskontoret i Oslo:

«Vi får nu daglig nyfødte av bra norske foreldre. Skal vi reservere en liten pike for Dem? Forsto fru xx som om hun ville ha et barn på et halvt år til våren.»

Dommeren og hans kone adopterer ingen pike på et halvt år den våren. Ingen vet hvorfor.

13. juli 1948, to år etter at ekteparet skriver det første brevet til Adopsjonskontoret i Pilestredet, blir et «velskapt, sunt utseende barn uten tegn til sykdom» født bare noen hundre meter opp i gaten, på Rikshospitalets kvinneklinikk. Den lille piken veier 2680 gram og er 48 cm lang ved fødselen. Lenge forblir hun et «udøpt pikebarn», men moren gir henne navnet Mona.

«Jeg samtykker i at min udøpte lille pike adopteres.»

Mona er resultatet av en klassisk historie: Den unge hushjelpen Mary, som ble gravid med den gifte sjømannen Henry. Når Mary føder, har Henry allerede en fem måneder gammel sønn og en stedatter på to med sin kone. Mary har ingen utdannelse utover folkeskolen, og ingen muligheter til å ta med en baby på jobben. Lønnen er lav, arbeidsdagene lange. Marys egen far er svært autoritær. Rasende nekter han å ha noe med Mary eller barnet å gjøre. Moren, derimot, strikker barneklær i smug.

«Jeg samtykker i at min udøpte lille pike født 13.7.1948 adopteres.»

To uker etter å ha født undertegner Mary adopsjonserklæringen og leverer datteren fra seg på Aline spedbarnshjem på Bislett. Dermed kan hun gå tilbake til ingeniørfamilien hun jobber for på Majorstua. De har vært snille med henne, betalt legeregninger og latt henne fortsette i jobben. De har også et barn som er syv måneder eldre enn det hun nettopp har satt bort.

Hver dag pleier Mary ingeniørens barn. Hver dag går hun til spedbarnshjemmet for å amme sin egen lille datter. Selv om adopsjonspapirene er underskrevet, er håpet lenge at hun skal kunne beholde henne. Men hjemme hos foreldrene får hun fremdeles ikke vise seg, og uten utdanning, med eneansvar for en baby, er det så godt som umulig å finne en annen jobb. Etter fem måneder innser hun hvilken vei det går. Gradvis avslutter hun ammingen.

- Han var snill, men periodedranker

En uke før jul i 1948 blir Marys lille datter ekteparets pleiebarn. Fra denne dagen får ikke moren lenger lov til å ha kontakt med barnet. Men uvisst av hvilken grunn lar paret barnet være på barnehjemmet i syv måneder til. Dette til tross for at de nå er blitt 46 og 42 år, og tidligere har vært utålmodige etter å få adoptere. Først i juli, én dag før ettårsdagen, henter de henne. To uker senere undertegnes adopsjonspapirene formelt.

Ingen vet helt hvordan adopsjonen ble ordnet. Dommeren skal ha vært god venn med ingeniøren Mary jobbet for. De to skal ha gått i samme losje og spilt bridge sammen. Dommeren satt også i husfordelingsnemnda sammen med stadsfysikus (fylkeslege) Diesen, som han tidligere hadde anmodet om å få adoptere et barn.

Frem til midten av femtitallet ble det stilt få krav til ektepar som ønsket å adoptere. Fra en annen dommer fikk dommeren og hans kone en attest om at adopsjonen ville bli «til barnets gavn», og at ekteparet hadde vist god nasjonal holdning, altså ikke vært NS-medlemmer, under krigen. I tillegg kom vigselsattest, fødselsattest og et gebyr på førti kroner. Adopsjonen var et faktum.

BEDRE: Mona Herland har fått kontakt med biologisk mor, Mary. Det første møtet skildrer hun som "inderlig godt".
ODD E. NERBØ

Marys lille jente er i dag blitt 63 år og bor på Nesttun. Mona Herland mener farens dommerstilling var grunnen til at ekteparet fikk adoptere, men at de ikke burde fått lov.

- Han var snill, men periodedranker. I sine tørre perioder viste han meg fjellets og hyttelivets gleder. Det er faktisk de eneste gode minnene jeg har. Min mor hadde psykiske vansker, sier Mona. Hun forteller om et hjem preget av uro og problemer. I noen måneder bodde hun hjemme hos læreren sin, som ble oppnevnt som verge.

Begge adoptivforeldrene er døde i dag.

Kontakt med moren

- Bare en drøy måned etter at de fikk meg, ble det søkt om barnehjemsplass for meg via Adopsjonskontoret igjen. Det fikk de ikke, men at det ikke ringte en bjelle hos noen da?, undrer Mona i dag.

- Det ble sendt bekymringsmeldinger, men det fantes lite offentlig kontroll den gangen. Da jeg ryddet ut av leiligheten, fortalte et naboektepar at de fremdeles hadde dårlig samvittighet for at de ikke hadde hjulpet meg, sier Mona Herland.

I likhet med mange andre adoptivbarn, forble hun enebarn. Hun flyttet hjemmefra som 17-åring, etter et år på folkehøyskole. I dag mener hun at adopsjonen først ble planlagt privat, mellom venner, og deretter formalisert.

Siden våren 2009 har hun hatt god kontakt med sin biologiske mor. Det viste seg at de i mange år hadde bodd et par timers kjøretid fra hverandre. Moren er i dag begynnende dement, men husker det som skjedde rundt adopsjonen i 1948. Da hun giftet seg på begynnelsen av femtitallet, hadde hun fortalt sin mann om det bortadopterte barnet. Begge ønsket å få henne tilbake, og dro sammen til adopsjonskontoret to ganger.

- Første gang med et brev der de søkte om å få meg tilbake. Min mor forteller at damen ved skranken rev brevet i biter mens de så på, og at de den andre gangen hadde med seg et brev som skulle bli lagt i mappen min. Hun var sikker på at jeg ville ta kontakt. Det gjorde jeg jo også. Jeg fikk aldri noe brev, men som voksen skrev jeg et brev til henne, og la ved bilder av meg selv. Frelsesarmeen, som fant henne, sendte brevet til min morfar.

Brevet som ble borte

Hva som skjedde med brevet, vet ikke Mona. Hun antar at morfaren rev det i stykker før det nådde Mary. I 2009 sendte Mona så et nytt brev, denne gangen til en onkel. Han formidlet kontakt med hennes mor.

- Det første møtet med min mor var ikke tåredryppende, bare inderlig godt. Jeg så at hun fant en slags ro. Jeg reiste fra Bergen, og vi møttes hjemme hos henne. «For en flott dame», var vel det første jeg tenkte. Vi ligner ikke så mye av utseende, bortsett fra kinnpartiet. Men vi er veldig like av væremåte – vi har lik humor og er like skravlesyke. Begge har godt humør og er glade i å lese. Jeg oppdager noe hver gang vi møtes. Siden vi møttes første gang har vi snakket sammen minst en gang i uken, og møttes tre ganger.

Mary fikk aldri flere egne barn. Men fjorten år etter at hun selv hadde adoptert bort et barn, tok hun til seg søsterens datter. Søsteren ville adoptere jenten bort, men Mary satte foten ned. Hun fortalte ikke jenten om at hun hadde et eget, biologisk barn.

PÅ LOFTET: Medaljongen fra den biologiske moren dukket opp da Mona Herland ryddet adoptivforeldrenes loft.

- Hun bedyrer at denne jenten ikke var noen erstatning for meg.Mona har aldri snakket med sin biologiske mor om hvordan det var å amme og stelle babyen i fem måneder, samtidig som hun visste at den skulle adopteres bort.

- Hennes søster har fortalt at hun hadde vært en gladjente, en oppegående jente som likte å danse. Mye av dette ble forandret da jeg ble født.

Tror hun hadde fått det kjempefint

Mona er styremedlem i Foreningen adopterte, og har hjulpet mange barn til å finne mødrene sine. Hun tror mange har et feil bilde av kvinnene om adopterte bort barna.

- Du ser liksom etter en slags shabby figur langt inne i en krok. I virkeligheten er disse mødrene flotte, ressurssterke damer, sier hun.

- Hvordan tror du livet ditt ville vært om du ikke var blitt adoptert bort?

- Jeg tror, eller vet, ut fra det min kusine har fortalt om sin oppvekst, at det ville vært kjempefint. Et flott liv med en god familie rundt meg. Mannen hennes ønsket jo også å ta vare på meg. Min mor har senere spurt om jeg har hatt det bra. Da har jeg svart at «jeg har greid meg bra».

Etter at adoptivforeldrene var døde, fant Mona en liten skoeske på loftet deres. I esken lå hjemmestrikkede barneklær som hennes bestemor hadde strikket før adopsjonen. I tillegg fant hun en liten medaljong. Den hadde Mary gitt til datteren før hun adopterte henne bort.

PÅ LOFTET: Medaljongen fra den biologiske moren dukket opp da Mona Herland ryddet adoptivforeldrenes loft.
ODD E. NERBØ
LILLE MONA: Dette er et av de få bildene Mona Herland har av seg selv som liten. - Siden tok adoptivforeldrene ikke noe særlig med bilder av meg. Jeg har lurt mye på hvorfor ikke.
INGEN ANNEN UTVEI: Mary så ingen annen utvei enn å adoptere bort barnet da hun ble gravid med en gift sjømann.