— JEG HAR SETT mange ansiktsuttrykk, sier Åge Starheim.

Rynkede panner. Innbyggere med overbærende flir. Byråkrater med vidåpen munn.

— Noen tror vi har drukket for mye. Høhø!

Hva skal til for at en statsbyråkrat i Oslo søler café-au-lait på slipset? Jo, foreslå at «det offentlige» sprenger en tunnel stor nok til at alt fra småbåter til middels frakteskip kan slippe unna bølgene ved Stad. Send dem gjennom Stadlandet.

Båter gjennom to kilometer med norsk gråfjell.

På vannet. Huh.

— Hadde Stad ligget i Oslofjorden, ville tunnelen vært bygd umiddelbart.

PLAGSOMME FLUER summer rundt tidligere ordfører i Selje i Sogn og Fjordane, Åge Starheim. På svarte selskapssko har 57-åringen guidet oss til et myrvått høydedrag over idylliske Selje sentrum. Tro det eller ei. Det er ikke et vindpust. Det forklarer fluene. Der nede er fjorden knall grønn. Det forklares av algene. Midt i spinatsuppen ligger øyen Selja med de berømte klosterruinene.- Ser du inngangen til Moldefjorden? Innenfor der finnes ikke drag i sjøen, sier han.

— Når svinger båtene inn dit, og videre til tunnelåpningen?

— I 2009!

Starheim svarer kontant og sånn passe fandenivoldsk.

— Men jeg tror vi trenger et nytt Storting i 2005.

Fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) løftet regionen til nye høyder da han besøkte Selje en søndag i april i fjor. Han lovet dem egen stortingsmelding om vannhullet gjennom fjellet. I storsalen på Selje Hotel var det frisk bris i vindkastet da ildsjelene pustet ut i samlet flokk.

Ett år senere er de langt nede igjen. Regjeringen lover bare at gamle samfunnsanalyser skal gjennomgås på nytt. Nasjonal transportplan til 2015 er tom for konkrete tunnelløfter. For entusiastene har hver opptur vært fulgt av en nedtur. Ikke ulikt en reise på Stadhavet.

— Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer det, sier Starheim.

Han har begynt å tvile på om prosjektet noen gang blir realisert.

ÅRET ER 1984. Ordfører Åge Starheim, den gang for partiet Høyre, er hjemme med sin kone. Telefonen ringer. I andre enden presenterer en stemme seg som Johannes Baldersheim fra Bømlo. Han er fisker, og har livnært seg som omreisende bokselger. Baldersheim sier han nylig reiste med Hurtigruten rundt Stad. Reisen gjorde dypt inntrykk. Men ikke av den typen som loves i brosjyrene. Bømlingen ble så sjøsyk at han knapt kunne gjøre rede for seg.

Det fantes bare én løsning: Tunnel.

— Jeg la på røret, men ikke før jeg hadde lovet å tenke gjennom saken, minnes Starheim.

Tjue år senere sitter telefonsamtalen fortsatt spikret i minnet med et nålestikk av dårlig samvittighet. Politikeren holdt ikke sitt løfte. Han tenkte ikke mer over den saken. Det var nemlig den villeste ideen han noen gang hadde hørt om. Da snakker vi om alle ideer både sør og nord for Stad.

— Jeg sa til min kone at det var en skrulling fra Bømlo som ringte. Han ville grave tunnel gjennom Stadlandet.

Men bømlingen gir seg ikke. En stund senere ringer han igjen. Nå snakker de i flere timer. Temperaturen øker. En gnist slår over. Det brennende hjertet fra Sunnhordland får ordføreren til å love å lodde stemningen.

— Jeg skjønte det ikke da. Jeg burde ha sett det, men gjorde det ikke. Det er en glup idé, sier Starheim.

— Det er jo en fantastisk idé!

JOHANNES BALDERSHEIM var fiskeren, båtmotoragenten og den omreisende bokselgeren med kristen litteratur i bagasjen. Han ga seg sjelden uten kamp. Da tyskerne hærtok Norge i 1940 og Sør-Norge falt til fienden, møtte Baldersheim opp hos lensmannen og fastslo at overgivelsen var grunnlovsstridig. Han satte seg i en 12-13 fots oselver sammen med en kompanjong og rodde til Skottland på to sinkbøtter drikkevann, brød, margarin og et par fiskebollebokser.

Resten er et stykke norsk motstandshistorie av typen vi liker å lese om.

Bare timer før han døde i 1994, ringte han lederen i selskapet Stad Skipstunnel, Jan Helgøy. Helgøy måtte love å «aldri, aldri, aldri gi opp tunnelen». Så insisterte den døende på å sende en siste utbetaling av minstepensjonen.

— Det skulle være reisepenger på turer til Stortinget. Jeg kunne ikke annet enn å ta imot, sier Helgøy, som husker at Baldersheims samlet alle sine krefter til et siste råd fra sykesengen:

«Brevene du sender blir glemt. Du må se dem i øynene.»

— Baldersheim skal ha æren for at det hele kom i gang. Han var en renskåret, sterk person som tenkte på tunnel 24 timer i døgnet. Han ringte meg hver fredag kveld mellom seks og syv, sier Helgøy.

Tunnelhøvding Baldersheim betalte selv reisen til det første folkemøtet i Selje i 1985. Han nektet plent å ta inn på hotell. På kommunehuset malte han sine tunneldrømmer foran en fjetret forsamling som fikk høre detaljene fra hans reiser rundt Stad. Da klappsalvene la seg, gikk pensjonisten i 70-årene og satte seg på første rad.

Der falt han umiddelbart i så dyp søvn at hodet tippet bakover og parykken gled litt bakpå.

Men et lite jordskjelv var utløst.

En ny Stad-bølge var skapt.

FOR DE FLESTE er Stad et meteorologisk sted inni radioen. I virkeligheten er det en fjellfylt landtunge som kryper uforsvarlig langt ut i havet.

Et eldorado for et lite miljø av skandinaviske bølgesurfere. Et mareritt for de fleste andre. Forbannelsen som hviler over havområdet får selv erfarne fiskere til å føle uro. 50 liv er gått tapt her etter krigen. Bunn- og strømforholdene koster opp rullende OBOS-blokk-dønninger på opptil 25-30 meter. De knuser deg om du er på feil sted til feil tid.

— Uansett hvor mange ganger du har reist forbi, har du en dårlig følelse i magen, sier Åge Starheim.

Det har mange fått erfare. Ved et tilfelle i 1990 var det et møte i Ulsteinvik med Stad Skipstunnel på agendaen. En statssekretær fra fiskerimyndighetene skulle være med på demonstrasjon av en ny hurtigbåt. Den skulle tåle store bølger. De tok seg en tur til Stad. De fikk som bestilt - seks til åtte meter store bølger. Statssekretæren ble kastet ut av setet og landet ved siden av. Stolen under Jan Helgøy knakk rett ned, slik at styrelederen dundret haken i setet foran. En rystet forsamling returnerte med blåmerker og hovne lepper.

På vei innover surfet båten i 50 knop på bølgene.

DET SIES at det bare er én ting som er synd med Stad Skipstunnel: At Asbjørnsen & Moe ikke fikk den med i sine eventyr.

— Det er et element av eventyr. Men dersom denne tunnelen ikke ser dagens lys, er det noe galt med demokratiet. Vi har en kystbefolkning på én million bak oss, sier styreleder Jan Helgøy.

For statsråder er kommet og gått. De hadde forhåpninger til fiskeriminister Peter Angelsen fra Senterpartiet. Men nei. Kjell Opseth etterlot seg mange tunneler, men ingen med vann i. Drømmen har overlevd dem alle, og sakte, men sikkert, tatt et steg nærmere den første dynamittsalven.

Fiskeridepartementet skal nå kvalitetssikre sin egen samfunnsanalyse som i 2001 viste at tunnelen vil gå med et hårfint overskudd fra dag én. Åge Starheim, som i høst på ny er ordførerkandidat i Selje - denne gang for Frp - har et gløtt av håp.

Ildsjelene har Kyst-Norge, fire vestlandsfylker og alt som kan krype og gå av kommune- og fylkespolitikere i ryggen.

Bortsett fra enkelte menn og kvinner med slips og posisjoner i Oslo.

Men det kommer alltid et statsbudsjett.

Og man kan alltids håpe.

På en Kyst-Norges Kjell Opseth.