TORGEIR NORLING

— Skrekk og pine, sier 40 år gamle Elisabeth Skarstein Waaler.

Det er tidlig lørdag morgen. Sammen med et hundretalls hutrende mennesker er vi på vei utover Eidfjorden. I luften henger en atmosfære av adrenalin og nervøs spenning, og en sterk eim av tigerbalsam.

Ellers er det en vakker morgen i Eidfjord, men trebarnsmoren fra Bergen er ikke i stand til å nyte omgivelsene. Hun er mer opptatt av at lysene fra land er i ferd med å forsvinne i disen.

— Hvor langt skal vi egentlig, sier hun og stirrer forskrekket ned mot vannet.

— Hvorfor i all verden gjør jeg dette?

100 grønne badehetter

— Ja, hvorfor gjør du egentlig det. Det har vi lurt på lenge, spør Gudmund Waaler.

Ektemannen og soknepresten i Bergen, skal sammen med sønnene Jonas og Simon følge Elisabeth hele veien fra Eidfjord til Gaustatoppen. Hun skal støttes gjennom hva arrangørene hevder er verdens tøffeste triatlon.

Hvorfor noen frivillig hopper ut i en iskald fjord, svømmer 3.8 kilometer, fortsetter 180 kilometer på sykkel, og avslutter med et 42,2 kilometers maraton, som ender på et fjell 1850 meter over havet? Det er et godt spørsmål.

Elisabeth Skarstein Waaler forklarer ting som bare ekte innvidde kan forstå. At hun stadig søker nye mål. Hun liker å teste seg selv.

Men denne gangen har hun kanskje gått litt for langt.

— Dette er helt sprøtt, jeg ser galskapen og forventer ikke at folk skal forstå, sier hun.

— Det blir et tøft, svarer vi.

I neste øyeblikk hopper hun og de hundre andre i vannet, og begynner den 3,8 kilometer lange svømmeturen til Eidfjord.

Gjennomfrossen

— Se på han tullingen der, han er jo helt ute av kurs, roper en stupfull mann, peker mot en badehette ute i fjorden og gulper ned en halv pils.

Som om deltakerne ikke har hatt nok å bekymre seg over, er det sommerfestival i Eidfjord. Festglade mennesker har sunget «Living next door to Alice» hele natten.

En god gruppe holder det fortsatt gående. Skålende tar de imot de gjennomfrosne svømmerne, som en etter en løftes opp av fjorden.

Det er utrolig hva halvannen time i vann kan gjøre med et veltrent menneske.

— Jeg er så svimmel. Jeg føler meg som jeg har drukket en hel flaske vodka, konstaterer Marco Tuinenburg fra Holland, før han karer seg på sykkelen og vingler av gårde.

Snart klokkes Elisabeth inn. Hun skjelver som et ospeløv. Hun har problemer med å stå på beina, men i det blåfrosne ansiktet har det stivnet et stort bredt smil.

Smiler fortsatt

Elisabeth har fortalt at sykkel er hennes favorittgren. Hun har tidligere syklet Trondheim - Oslo tre ganger, og liker, tro det eller ei, best å sykle rett opp bratte bakker.

Måbødalen blir derfor ingen prøvelse.

— Nå har jeg endelig blitt varm, kvitrer hun ved Vøringsfossen.

Vi begynner å bekymre oss litt for at hun ikke vil bli så sliten som vi hadde håpet.

Så ved Maurset får vi endelig et tegn om at alt ikke alt er som det skal være.

— Har du toalettpapir, spør Elisabeth.

— Uff da, sier Gudmund, og aner trøbbel.

Det er falsk alarm. Toalettbesøket ordnes hurtig bak et medbrakt laken. Fortsatt smilende fortsetter Elisabeth mot Geilo. Guttene heier fra bilen og Gudmund smiler stolt.

— Det er så flott med kvinner som er både tøffe og feminene, sier han.

Vi kjører litt i forveien, og tar igjen syklist etter syklist. Innbitt fortsetter de alene mot målet mange timer der fremme. Flere har det svært vondt allerede.

— Det er nå vi virkelig begynner å se hvor sykt dette er, sier soknepresten fra Bergen.

Det gårbra

Vi tar farvel ved Geilo. Stort sett hele Elisabeths familie har ventet der for å se henne i aksjon.

De får se henne i nøyaktig to sekunder, før hun forsvinner videre i rasende fart. Hun smiler fortsatt, men smilet har blitt merkbart stivere.

— Det går bra, er alt hun rekker å si.

Klokken halv fem får vi høre at hun er i gang med Maraton distansen.

— Elisabeth har løpt i en time, alt er vel, sier Jonas.

Men så ved syv tiden er det stopp.

— Hun vil ikke snakke med oss mer. Hun sier bare at hun har det vondt, sier Gudmund Waaler.

Smilet har forsvunnet.

— Hun er kvalm, og klarer ikke å få i seg noe særlig mat, sier han bekymret.

Hun har fortsatt 17 blodharde kilometer igjen.

To timer senere er stemningen igjen en annen. Følgebilen er parkert. Gudmund forteller at både han og sønnene hjelper henne opp den siste kneiken.

— Vi har bare tre kilometer igjen sier han.

— Smilet er tilbake.

Fakta: Norseman Xtreme Triathlon 2004

-Total distanse: 226 kilometer.

Svømming: 3.8 kilometer svømming i Eidfjorden,

Sykling: 180 kilometer fra Eidfjord til Tessungdalen

Løping: Maraton 42,2 kilometer fra Tessungdalen til Gaustatoppen.

Deltakere: Ca. 100

BLÅFROSEN: Elisabeth Skarstein Waaler fullfører svømmeturen på 3.8 kilometer. Hun skjelver som et ospeløv, i det blåfrosne ansiktet har det stivnet et stort bredt smil.<p/>FOTO: JAN M. LILLEBØ
FULL FART: Full fart over Hardangervidden. Sønnen, Jonas Skarstein Waaler gir god hjelp.<p/>FOTO: JAN M. LILLEBØ
VED GEILO: Elisabeths familie har ventet lenge på å se henne i aksjon. Hun raser forbi i stor fart..<p/>FOTO: JAN M. LILLEBØ