SILJE VESTVIK

— Se hullene! Han har ører!

Ivrige barnehender peker på det lille strutsehodet. Like bak store, svarte øyne med lange vipper er det to sirkelrunde åpninger som babystrutsen hører all viraken han forårsaker gjennom. Årets første strutsekylling på Rosenlund Gård i Fyllingsdalen er litt av en sjarmør.

— Det er den fineste kyllingen jeg har hatt noen gang! Den har så velformet hode, sier Birte Larsen, gårdbruker og strutsemamma til over 30.

Birte er spent når hun venter nye kyllinger. Når det nærmer seg klekking, er rugemaskinen det første hun sjekker om morgenen og det siste om kvelden. Og skulle hun våkne på natten, hender det hun hiver seg i bilen og tar en kjapp svipptur oppom gården da også.

— Jeg blir så nysgjerrig. Utgangspunktet er bare en plomme og en hvite, og så kommer det en ferdig kylling ut. I egget er det blodårer og ingen plomme lenger. Det er så fantastisk! smiler hun, fornøyd med sin vakre nyfødte.

Flere strutsesøsken på vei

Å være strutsemamma er ingen enkel jobb. Med en gjennomlysningslampe følger Birte tålmodig utviklingen i de halvannen kilo tunge kjempeeggene gjennom seks uker i rugemaskinen. De søte små veier rundt halvparten av et egg, og trenger ofte litt jordmorhjelp. Da kakker Birte forsiktig et lite hull i egget med en hammer.

— Så kommer de som regel ut av seg selv, forteller hun.

Inne i rugeskapet er det 36,1 grader, og der bor den nyfødte strutsen om dagen med en liten gul hønsekylling som selskapsdame. Noen strutsesøsken har det ikke blitt enda. Men de kommer.

— Det er vanskeligst å få til den første kyllingen, forklarer Birte.

— Når de er flere sammen, lærer de av hverandre. Akkurat nå er det jeg som må lære den alt!

Bor på badet

Siden strutsene på Rosenlund klekkes i rugemaskiner, har de ingen foreldre som passer på. Dermed må Birte lære kyllingene det de trenger å vite i en hard gårdshverdag. Ministrutsene er utsatt for benproblemer, diaré, temperaturendringer, trekk og spiseproblemer. De tre første babymånedene er de vanskeligste, men etter det går det som regel bra.

— Det siste de gjør før de kommer ut av egget, er å suge i seg siste resten av plommen. Den gir nok næring for en uke, forklarer Birte.

I løpet av den første leveuken må altså strutsen lære seg å spise. Og når de først får taket på spisingen, så putter de alt de finner i nebbet.

— De er virkelig altetende! Høy, kraftfôr, brød, grønnsaker, gress, men også spiker, glasskår og alt de måtte få tak i, ler gårdsbrukeren. Hun har selv snudd en ungstruts på hodet for å riste en metallbit ut av den lange halsen.

Årets første strutsebaby kan ikke klage på forpleiningen. Når Birte drar fra gården om kvelden, blir strutsen med. Tilbake i bolighuset setter hun varmekablene på fullt, teiper avispapir fast til gulvet og lar ministrutsen bo på badet sammen med hønsekyllingene.

Etterspørsel etter struts

Alt på strutsen kan brukes. Fettet blir til olje, fjærene til dekorasjon og kjøttet til burgere. Også skinnet kan brukes, - til lommebøker og vesker. Og etterspørselen på alt er økende. Derfor håper Birte å få frem 30-40 nye slaktekyllinger i år for å dekke behovet. Gården har tidligere hatt problemer med å få slaktet dyrene, for struts egner seg dårlig til transport. Nå skal et mobilt slakteri rette på det.

— Jeg kunne solgt mye mer, men har ikke areal til det. Hadde jeg hatt kapasitet, så skulle jeg gjerne solgt 3-4 tonn kjøtt i året, sier Birte. For å få det til, må hun samarbeide med andre gårder som kan ale opp kyllingene.

Enn så lenge er ministrutsen gårdens nye kjæledegge. De neste kyllingene kommer sannsynligvis i mai, og så går det slag i slag til de siste eggene legges i rugemaskinen i september.

— Men da har vi fått nok, smiler strutsemammaen.