Øivind Ask (tekst og foto)

— Jeg har da ikke noe å fortelle som noen vil lese. Jeg kunne sagt mye om Domkirkehjemmet, men det er best å la være. Da blir de sikkert bare sinte på meg, sier Ragnhild Irgens og ler hjertelig.

Hun bor på rom 261 sammen med Brita Dragøy fra Lindås. De to trives godt sammen.

— Heldigvis er vi to, det hadde vært stusslig ellers, for vi sitter jo mye på rommet. Brita er så hyggelig, og så trives vi så godt sammen, forteller Ragnhild.

Brita nikker og er enig.

Brita vokste opp på Dragøy i Lindås, litt nord for slusene. I juni fyller hun 90 år. På sin del av rommet har hun noen få personlige ting hjemmefra, og bilder på veggen. Begge to liker å følge med i avisene, eller ser på TV-en de har på rommet.

Klokken styrer

Ragnhild er velsignet med god hukommelse, men synet og beina svikter, derfor klarer hun bare å lese de store bokstavene i avisen.

Ragnhild mener det er for få ansatte på Domkirkehjemmet.

— Hvordan er dagene for dere to?

— Vi spiser middag klokken ett, får kaffe halv fire og aftens i sekstiden. I syv-halvåttetiden har vi gått til sengs.

De bor på post 2 sammen med 21 andre. Det er mange som trenger hjelp, og personalet har nok å ta seg av.

— Det er derfor ikke så lurt at jeg trykker for ofte på knappen, det har jeg fått beskjed om, sier Ragnhild, og ler igjen.

Hun har glimt i øyet og humoristisk sans.

Personalet må begynne tidlig med leggerutinene hvis alle skal komme til sengs i rimelig tid. Men Ragnhild og Brita protesterer ikke, på denne tiden er de likevel trøtte. Det er slitsomt å sitte i rullestolen mange timer for dagen.

Hver andre uke blir de «spylt», som Ragnhild sier, og mener dusjet.

- Dårlig tid nu

Ragnhild er født i Oslo, og vokste opp i en tid da det på mange måter var godt å være barn og ungdom.

— Jeg er ikke misunnelig på de unge i dag, jeg syns heller synd på dem. Det er en dårlig tid nu, altfor mye øldrikking og andre stygge ting, og foreldre som går fra hverandre. Det er ikke bra for de små barna.

Ragnhild har bestemte meninger, og er ikke redd for å dele dem andre.

— Jeg hadde en streng oppdragelse. Det forekommer ikke nu.

Selv vokste hun opp i det vi vil tro var et ressurssterkt hjem. Faren hennes, Ludvig Larsen, kalt «Luske-Ludvig», var redaktør i Aftenposten, og de hadde hus i landlige omgivelser på Bygdøy allé.

I 1928 kom hun til Bergen.

Det hadde seg slik at kusinen til Ragnhild skulle gifte seg. Ole Tschudi Irgens reiste over fjellet til det samme bryllupet, som brudgommens forlover. Her ble Ragnhild og Ole kjent. Ole skulle egentlig reise hjem til Bergen etter tre dager, men ble værende. Han var helt forgapt i Ragnhild.

Ba om hennes hånd

Den tiende dagen gikk den unge journalisten fra Morgenavisen, sikkert med skjelvende knær, hjem til den store redaktøren og ba om datterens hånd. Det var slik de gjorde det den gangen.

Han fikk ja. 1. juni samme året giftet de seg i Trefoldighetskirken, og flyttet til Bergen.

— Det var fantastisk å komme til Bergen, i motsetning til stygge Oslo, forteller Ragnhild.

— Det regner jo litt mer her, men det gjør ingenting, legger hun til.

De fikk spennende og fine år sammen. Ole hadde mange kontakter i byens kunstnermiljø, og selv ble han forlagssjef og en tid styreformann på Den Nationale Scene.

I begynnelsen av 1930-årene reiste de to på studietur til Italia et helt år da Ole fikk et reisestipend. Lille Kari på tre år bodde hjemme hos farmor på Kalfaret.

— Det var en fascinerende tid i Roma, der mange kjente norske kunstnere bodde. Her ble vi kjent med blant andre Sigrid Undset.

De som vil!

De to venninnene setter pris på aktivitetene på hjemmet, og har besøkt bingoen. I fjor fikk de komme en tur til Fløyen. Det var stas.

Ragnhild har to barn, Kari i Bergen og Einar i Oslo, seks barnebarn og åtte barnebarn, men bare en av hver bor her. I dag kommer de alle til Dagsenteret.

— Jeg har ikke invitert noen, sier datteren Kari Cacen, men håper at de som vil, kommer innom.

Ragnhild Irgens feirer 100 års dagen på Domkirkehjemmet i dag og romvenninnen Brita Dragøy skal være med.