Påviste reserver er olje som regnes som utvinnbar ut fra dagens geologiske, teknologiske og økonomiske betingelser. Økningen i oljereserver er forskjellen mellom den nye oljen som ble oppdaget og den oljen som ble utvunnet i perioden. To tredeler av økningen fra 2002 til 2012 skjedde i Sør— og Mellom-Amerika. For gass var bildet ganske annerledes. Afrika og Sør- og Mellom-Amerika bidro bare med en liten del av økningen i perioden, mens Europa og Midtøsten sto for henholdsvis halvparten og en fjerdedel.

Blant landene som bidro mest til å øke verdens påviste oljereserver i den perioden, topper Venezuela listen med 220 milliarder fat - nesten en tredobling av deres påviste reserver ti år tidligere.

Med unntak av USA er alle landene på topp-ti-listen utviklingsland eller såkalte fremvoksende økonomier. Det faller sammen med ideen om at oljeselskapene har valgt å ta mer politisk risiko de siste 10-15 årene. Den relativt høye oljeprisen i perioden har antakelig hjulpet med å gjøre ellers for risikable prosjekter lønnsomme.

I Afrika sto Libya for 42 prosent av økningene i oljereserver mellom 2002 og 2012. Deretter fulgte Angola og Nigeria, to land som ofte trekkes frem som eksempler på land det kan være krevende å operere i for internasjonale oljeselskaper - blant annet på grunn av politisk risiko. At for eksempel Angola likevel økte sine påviste reserver med over 40 prosent, avkrefter ikke nødvendigvis hypotesen om at politisk risiko er et viktig hinder for oljeselskapene. Det kan simpelthen være at geologien er så god i Angola at det likevel er svært fristende for selskapene å være aktive der.

Nigeria med sine 2,5 millioner fat olje pr. dag produserer mest i Afrika. Norges produksjon er til sammenlikning 1,9 millioner fat pr. dag, bare litt mer enn den andre største oljeprodusenten i Afrika, Angola, som har en produksjon på 1,8 millioner fat pr. dag.