TOR KRISTIANSEN

— Den virker jo aldeles håpløs å sykle på, sukker førsteamanuensis Kari Gaarder Losnedahl. Hun synes det slett ikke er underlig at velosipeden ble kalt «veltepetter». Den var vanskelig å komme opp på og veltet lett.

Sykkelen er tatt med fra Ekserserhuset. Der holdt også Bergen Sykkelklubb en gang til, ikke bare teateret. Da passer det på en måte å la den stå ved inngangen til museets teatersamling. Kari Gaarder Losnedahl opplever den som et morsomt innslag i museets samlinger.

De aller fleste har i dag en sykkel, men sykkelens historie er egentlig kort. Franskmannen de Sivrac hadde ideen til den første. I 1790 laget han noe som minnet om en hest på to hjul der man kom fremover ved å sparke fra med føttene.

Noe liknende, med et vridbart forhjul, laget tyskeren K. F. Von Drais i 1817. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon opplyser at tyskeren M. Fischer forsynte hjulet med pedaler i 1853.

Velosipedene hadde nettopp slike pedaler på et særdeles stort forhjul. Syklisten satt på et lite sete og holdt i et lite styre. Også bakhjulet var særdeles lite. I dag er det mulig å sikre seg en velosiped i mer moderne utgave. 1876 år senere fikk briten H. J. Lawson patent på kjedeanordning fra bakhjulet til pedalene. Luftfylte ringer kom 14 år senere.

I 1970 kom racersykkelen og 20 år senere terrengsykkelen. Dagens sykler har avansert materiale som tidligere ble brukt i fly- og romindustrien. Aluminium, titan, karbon og termoplast har erstattet stålet. Her er bedre bremser, støtdempere og utallige gir, som passer utmerket i alle bakkene på Vestlandet.

PÅ MUSEUM: Kari Gaarder Losnedahl, ansvarlig for teatersamlingen ved Bergen Museum, vil slett ikke ta en runde på velosipeden. Hun nøyer seg med å holde den.
LINN CATHRIN OLSEN