I første fase gir en testperson seg ut for å være en arbeidssøkende fra en minoritetsgruppe, en annen testperson tilhører en majoritetsgruppe. Begge søkere oppgir lik utdanning, erfaring, kjønn, alder osv. Begge snakker språket flytende uten aksent, slik at det kun er navnet som skiller. Det er denne testen Bergens Tidende har utført ved å ringe på 100 ledige jobber som «Fredrik Skoglund» og «Mustafa Kayhat».

30-40 prosent

Den fullverdige ILO-testen foregår i tre faser. Først ved at man ringer og forhører seg om stillingen. Deretter ved å sende søknad og se hvem som kalles inn til intervju. Til slutt gjennomføres intervjuet.

Resultatene fra land hvor alle testens tre faser er gjennomført, viser en samlet forskjellsbehandling i 30-40 prosent av sakene.

Dagens Nyheter i Sverige gjennomførte første fase høsten 2004. De konkluderte med at minoritetssøkerne ble utsatt for en eller annen form for negativ forskjellsbehandling i hvert femte tilfelle.

Forskjellsbehandlingene i de to første fasene var i Spania 25 prosent, Nederland 23 prosent, Belgia 19 prosent og Tyskland 13 prosent.

Fransk, takk

I 2004 gjennomførte BBC en undersøkelse i Storbritannia hvor det ble sendt søknader til 50 bedrifter fra seks søkere med navn som antydet britisk, afrikansk eller muslimsk bakgrunn. 25 prosent av søknadene med britiskklingende navn ledet til intervju. Blant søknader med afrikansk— og muslimskklingende navn kom henholdsvis 13 og ni prosent videre i prosessen.

Universiteté de Paris sendte i 2004 ut standard-cv-er for flere etniske grupper på 258 utlyste stillinger som salgsmedarbeider. Resultatene viste at en søker med franskklingende navn fikk fem ganger så mange positive svar som en søker med et arabiskklingende navn.