Når dette skrives er det kun kort tid siden lagene gikk av gressmatten i Stavanger. Branntrener Steinar Nilsen så en smule månebedotten ut der han tuslet over plenen, og spillerne haltet rundt med klumpen i halsen og irritasjonen godt plantet i ryggmargen.

Enveiskjøring La meg allerede nå komme med en innrømmelse – jeg er ingen fotballekspert. Dog er jeg, i likhet med 90 prosent av alle bergensere, fast bestemt på å komme med synspunkter etter en Brannkamp. Gullsesongen (den foreløpig siste, ikke den fra hine hårde dager) var full av herlige øyeblikk og store stunder, noe man helt klart ikke kan si om årets sesong. Søndag kveld var intet unntak, og sofagrisene kunne om ikke annet finne et snev av glede i at vi ikke brukte penger på å reise til Stavanger.

Brann spilte til tider brukbar fotball. Angrep etter angrep ble igangsatt, og angrep etter angrep ble effektivt kvalt av lysluggen med de veivende armer og bein. I flott driv mot motstanders målmann, tilnærmet alene og i utgangspunktet kapabel til å putte ballen i mål, løp Huseklepp som en villmann. Armer og bein i deilig symfoni, helt til det avgjørende øyeblikk. Et feilskjær hit og en snubling dit, og vips så var ballen plassert elegant utenfor mål.

Sjansespill Det var Brann som skapte de store sjansene denne søndagen, det er det ingen tvil om. Ekspertkommentatorene fylte våre ører med liflig samtale om hvor lite Viking skapte og hvor store sjanser Brann hadde, men de la også merke til hvor store feil begge lag gjorde. Til og med jeg, en fullstendig novise innen spillet, kunne se hvordan ballen på mystisk vis havnet der den ikke skulle. Ikke sjelden havnet forfriskningene i det bergenserne så fint kaller ”feil hals”, men heldigvis ble ingen av hostebygene fatale.

Det er selvsagt enkelt å kritisere når man sitter i godstolen og kan se taklinger, feilpasninger, albuebruk og offsidesituasjoner i reprise etter reprise og i nærbilde, men enkelte av de tingene vi kunne observere på gressmatten denne søndagen var i aller høyeste grad kritikkverdig. Jeg er ingen bevandret mann i fotballens verden, men jeg innbiller meg at det ikke er en heksekunst å få øye på en rødkledd blant mange mørkeblå for deretter å sparke ballen i dennes retning?

Med ræven i fatle Som nevnt skrives denne teksten kun kort tid etter nok et forsmedelig poengtap for heltene i rødt. Jeg vil derfor forsøke å begrense min kritikk, mest for å unngå formuleringer jeg vil angre på i ettertid. I kampens hete faller det ofte upassende gloser, og det finnes vel intet annet så uviktig som fotball som kan få oss til å gå fullstendig fra konseptene. Voksne menn skriker av sine lungers fulle kraft, barn med ører så store som tinntallerkener suger til seg all den bannskap og ufine ordbruk de klarer i løpet av 90 minutter – og alle er enige om at dommeren er ei ku.

La meg til slutt få ønske Kjetil Rekdal og hans oransjekledde hær hjertelig velkommen til Bergen. Byen mellom de syv fjell hilser eder, og vi håper så mange som mulig holder seg våken tross at kampen starter klokken 21:00. På en torsdag. At NFF mener dette er fornuftig skyldes nok tung medisinering eller en sen kveld med hodet i minibaren, men det får vi la ligge. Jeg vil avslutte med følgende melding til herr Rekdal og hans tapre menn: Skulle dere føle trang til å snu ræven til kan dere trygt gjøre det – de rødkledde vil følge sin sedvanlige taktikk og rygge raskest mulig.

Vår bussjåfør fra Åsane forteller beretninger fra arbeidsdagen bak rattet. Foto: Bussemann