Det virker relativt åpenbart: Michael Abebolajo holder en politisk og religiøs tale, mens han står med en kjøttøks i venstre hånd. Hans høyre hånd er rødfarget av blodet fra den britiske soldaten han nettopp har slått i hjel i bydelen Woolwich øst i London 22. mai i år.

Han er terrorist.

Det samme gjelder bombebrødrene i Boston. Storebroren var i løpet av årene i USA blitt radikalisert. Det var mer enn et rim mellom hans navn Tamerlan, og Taleban. Han slo i hjel for å protestere mot Irak og Afghanistan, forklarte lillebroren etter tragedien.

De er terrorister.

Det samme gjelder Anders Behring Breivik. Han levde livet på høyreekstremistiske sider på internett. Deretter sprengte han regjeringskvartalet, drepte åtte personer, skjøt og drepte 69 andre på Utøya, og etterlot seg et 1518 siders manifest som protesterte mot multikulturalismen.

Han er terrorist.

Likheten

Men hvis det er så enkelt, hvorfor nekter en rekke begavede og opplyste mennesker å akseptere det åpenbare?

Da militærpsykiateren Nidal Hasan i 2009 drepte 13 mennesker på Fort Hood i Texas, startet en lengre debatt om hvorvidt det var terror eller massemord. Det samme skjedde etter Boston i april.

Dette er til en viss grad en politisk debatt. Men det er i enda sterkere grad både en illustrativ og illusorisk debatt, sier kritikere som representerer den nyeste forskningen på området.

For hvorfor diskuterer vi overhodet om det er snakk om massemord eller terrorisme?

ENSOMME ULVER: T erroristen og massemorderen kommer fra akkura t samme sted: De har vokst frem fra det samme mørke , ifølge ny forskning. En kan finne mange likhetstrekk ved å studere bakgrunnen til flere massedrapsmenn de siste årene. Øverst Eric Harris (til v.) og Dylan Klebold (Columbine High School). I midten (fra v.) Richard Reid (forsøkte å sprenge en sko fylt med sprengstoff), Joseph Stack (krasjet sitt enmotorsfly inn i en kontorbygning i Texas) og Nidal Hasan (Fort Hood i Texas). Nederst (fra v.) Tamerlan Tsarnajev (Boston-bombene) og Pekka Eric Auvinen (skytingen ved Jokela videregående skole). Helt øverst i artikkelen Anders Behring Breivik (regjeringskvartalet og Utøya).

Hvorfor er det et alternativ? Fordi, sier de, at de to størrelser som fenomener ligner så mye på hverandre at det nesten kan være det samme. Og fordi terror­isten og massemorderen kommer fra akkurat samme sted: De har vokst frem fra det samme mørke.

Det er konklusjonen hos forskere som Adam Lankford, Nayab Hakim, Clark McCauley og Petter Nesser.

Mentale problemer

Hva betyr det?

Det betyr først og fremst at det er på tide å få en klokere bekjempelse av terror og massemord, og at vi skal slutte å lete etter begge deler de feile stedene, sier de.

I en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Homocide Studies ga professor Adam Lankford i oktober i fjor følgende eksempel:

Siden 2007 har politiet i New York gjennomført en systematisk overvåking av det muslimske miljø fordi politiet har satt likhetstegn mellom muslimer og potensielle terrorister.

Men, som Lankford påpeker, viser nyere forskning nettopp at det ikke er religion som gjør en mann til terrorist. Det er nesten omvendt.

Det vil være bedre bruk av ressursene å holde øye med personer som har problemer på skolen eller i arbeidslivet, og som føler seg sosialt marginalisert. Det er nettopp slike kriser som kan gjøre en mann til massemorder.

Med andre ord: Det er de personlige nederlag eller mentale problemer som gjør en mann til massemorder eller terrorist, ikke en sak.

Michael Abebolajo høres ut som en islamistisk terrorist, men hans historie er ifølge The Guardian en historie om brutalisering i barndomshjemmet, om juling og en dominerende far som gjorde Abebolajo til ditto — en voldsmann som dominerte de han kunne. Han endte i kriminalitet. Til slutt grep han til voldelig jihad.

Storebroren i Boston, Tamerlan Tsarnaev, var en knekket mann fra et voldelig hjem. Hans foreldre var skilt og flyttet mange tidssoner bort. Han hadde gitt opp studiene, boksekarrieren ble det ingenting av og han levde på sosialstøtte.

Han hadde store tanker om seg selv, men ingenting å ha dem i. Og det måtte være andre sin skyld, konkluderte han.

ABB - den samme historien

Flytt rundt på faktorene og detaljene, og Anders Behring Breivik er den samme historien.

Det gjelder også Lors Dukajev. Mannen som forberedte brevbombe mot Jyllands-Posten, men som mislyktes da den gikk av i hendene på ham mens han oppholdt seg på Hotell Jørgensen i København. Og øksemannen Muhudiin Mohamed Geele - som ville drepe karikaturtegneren Kurt Westergaard.

For ikke å nevne skattebomberen Joseph Stack - småflyeieren som var så rasende på myndighetene at han krasjet sitt enmotorsfly inn i en syv etasjers kontorbygning i Texas. Det rommet kontorer til det amerikanske skattevesenet, og flere hundre mennesker.

Skobomberen Richard Reid ville sprenge en sko fylt med sprengstoff på en flyging fra Miami til Paris. Og major Nidal Hasan - som drepte 13 personer ved militærbasen Fort Hood.

De var alle rammet av kriser som de oppfattet som eksistensielle.

Professor Ramon Spaaij studerte 88 soloterrorister som mellom 1968 og 2010 gjennomførte 198 angrep. «Mentale problemer og sosial isolasjon», var gjennomgående karakteristika.

Petter Nesser studerte 15 soloterrorister med angrep i Europa i årene mellom 1995 og 2012. Og han fant de samme personlige, mentale, sosiale og familiære problemer.

«Martyrer»

Og det er her, massemorderne - blant annet de som står bak skyteepisoder på skoler - kommer inn i bildet. For det er akkurat de samme årsaker som sender dem på byen med angrepsrifler og bomber.

Adam Lankford lister opp seks fenomener som går igjen hos både soloterrorister og massemordere:

  • Problemer i barndommen.
  • Kuet sosialt miljø.
  • Lav selvfølelse.
  • Et akutt personlig problem.
  • Tørst etter hevn.
  • Håp om berømmelse og heder.

20. april 1999 ble 12 drept og 24 skadet da to elever ved Columbine High School tok frem hvert sitt våpen under lunsjen i kantinen. Angrepet skulle innledes med to bomber som skulle gå av. Gjerningsmennene skulle stå ved utgangene og ta livet av eventuelle overlevende. Bombingen var feilslått og de tok seg inn i skolebygningen hvor de begynte å skyte. Etter angrepet tok de to sine egne liv i skolens bibliotek.

Gjerningsmennene fra Columbine viser den flytende grensen mellom de to kategoriene:

I årene før angrepet snakket Eric Harris og Dylan Klebold om at de ville kapre et fly og styrte det i New York. Hvis deres hjemmelagede bomber hadde gått av på skolen, ville de ha drept 200 elever.

Angrepet var en hevn for mobbing og underkuelse. De ville, som Eric Harris sa i et videomanifest, «starte en revolusjon blant kuede elever». De ville være «martyrer». Slik er det i ettertid også blitt oppfattet i enkelte miljøer.

Mishandlet hver dag

En annen skoledrapsmann, Luke Woodham var bare 16 år da han i 1997 drepte moren, eks-kjæresten og hennes venn­inne. Han ble også brutalisert på skolen.

Han forklarte sitt angrep: «Folk som meg blir mishandlet hver dag. Jeg vil vise at når dere mobber oss, mobber vi også dere.»

Finnen Pekka Eric Auvinen, som i 2007 drepte åtte og såret 12 under skyting på Jokela videregående skole før han tok sitt eget liv. Han snakket også om «en revolusjon mot undertrykkerne.»

Det krever ikke mye fantasi å forestille seg hvordan Harris, Klebold, Woodham og Auvinen under andre omstendigheter kunne ha blitt selvmordsterrorister.

— Selvfølgelig er der forskjell, sier forskerne.

— Der er forskjell å bo på Vestbredden og på vestsiden av Denver. De sosiale, politiske og økonomiske forhold er helt forskjellige mellom Nablus og Columbine. Men det er ikke nødvendigvis følelsen av undertrykkelse, sier Lankford.

En ung palestiner kan føle seg kuet, men det samme kan en Eric Harris og Dylan Klebold. Som professor Katherine Newman har beskrevet det: «For mange kuede elever føles det som en livstidsstraff å gå på skole - et trauma, en straff, og deres angrep er et fluktforsøk fra fengselet.

Let etter tapere

Ifølge forsker Peter Nesser er soloterrorismen et økende problem. Av de 15 europeiske angrepene som han undersøkte, skjedde 80 prosent etter 2008. Som daværende CIA-chef Leon Panetta sa i 2010: «I terrorbekjempelsen er de ensomme ulver vårt største problem.»

Og som president Obama sa i 2011: «De ensomme ulver er den største terrorrisiko. En enkelt person med et enkelt våpen som er i stand til å gjennomføre den slags angrep som vi så i Norge.»

Skoleskyting er ikke økende. Antallet er konstant, men på et historisk høyt nivå. Like før jul skjedde en av de verste episodene i USA. En mentalt ustabil og isolert ung mann angrep en grunnskole i Newtown i Connecticut og drepte 20 småbarn, seks lærere, sin mor og seg selv. Hvis forskerne har rett er soloterrorisme og skoleskyting blant annet så vanskelig å komme til livs fordi myndighetene - og samfunnet ellers - leter på feile steder. Vi ser etter terrorister og drapsmenn, men vi skal se etter tapere.

Vi skal se etter menn som føler seg utstøtt, hånet, trakassert og isolert, og som sliter med noe som psykologer har et navn for.

Menn som Michael Abebolajo.