Torsdag 19. januar. En eneste plussgrad, regntunge skyer og kald vind. I en skog i Åsane dytter skinnkledde hender grønne tekstiler ned i en sekk. På bakken ligger en lighter, en lommelykt, noen teltstenger og et teppe. Teltet er nedslått. Tunge støvler tråkker i gjørme, på vei bort fra den lille skogsflekken.

— Det blir for mye folk her. Her om dagen stjal noen primusen min. Jeg må flytte på meg, sier Steffen.

Siden begynnelsen av november har 25-åringen fra Åsane bodd utendørs i et telt. Han forteller at alternativet er å bo på hospits. Det vil han ikke.

— Jeg vil ha det rolig rundt meg. Livet på hospits ødelegger deg, sier Steffen.

Bråkete og uverdig

Som BT skrev i går, vil boligbyråd Lisbeth Iversen (KrF) ha slutt på at kommunen betaler for hospitstilbud, og eller bruke pengene på å bygge et eget tilbud i kommunal regi.

Politiet forteller om daglige utrykninger på overdosedødsfall, vold og narkotikahandel ved byens hospitser.

Brukere Bergens Tidende har vært i kontakt med beskriver livet på hospits som et helvete. Noen har opplevd trusler. Andre opplever til stadighet at døren deres blir slengt opp om natten.

Drakk hver dag

Torsdag 2. februar. Det er én minusgrad, og en sur vind jager gjennom skogen. Steffen har bodd på Voss disse to ukene. Nå er han tilbake i Åsane og stikker hodet ut av teltduken.

— Det var kaldere på Voss, men heldigvis har jeg en god sovepose og holder stort sett varmen, sier han og rister nysnø av inngangspartiet.

Det er ikke første gang Steffen bor ute. I 2010 teltet han fra sommer ble til høst på Bønes, i Fyllingsdalen og på sin faste plass i Åsane. Ifølge ham hadde han da blitt kastet ut av en kommunal bolig hvor han hadde bodd i fem år. Samme år døde broren av en overdose, forteller Steffen.

— Jeg drakk hver dag, og husker nesten ingenting. Jeg fikk blackouter. Jeg likte ikke den jeg var på den tiden.

Tenkte det var midlertidig

Naboene i Åsane kjenner til Steffen, og har sett ham overnatte i skogen i måneder i strekk. De beskriver ham som rolig, stille og hyggelig, og lurer på hvorfor han må bo ute.

For Steffen er det blitt en vanesak. Og et valg.

— I begynnelsen var det vanskelig. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle bli i så lange perioder av gangen. Men nå trives jeg her ute i skogen, sier Steffen.

Han fikler med primusen, men mangler en del og får ikke fyrt den opp. Han vil lese et dikt i stedet. «Når klokken tikker og du takker, hvordan kan du da si at du ikke er laget av mekanikk.» Det handler om å leve som en robot, forklarer han. Det er omvendt av det han gjør.

Vanskelig å få leie

25-åringen forteller om år på barnehjem, i fosterhjem og ved institusjoner. I fosterhjemmet trivdes han, men sier han ble en rebell i ungdomstiden.

— Nå orker jeg ikke følelsen av å bo på institusjoner mer. Jeg fikk nok av det gjennom oppveksten. Hospits er ikke et alternativ for meg. Det er det samme som skjer der som i Nygårdsparken, sier han.

Han forteller at han får penger av Nav til å leie en bolig, men at det er vanskelig å få napp hos utleierne.

— Folk kan si at jeg virker som en trivelig kar, men at de har dårlige erfaringer med folk fra Nav. Da stiller jeg ikke akkurat sterkt på boligmarkedet. Jeg har gitt opp.

Drømmer om bolig

Utfordringene ved å bo i telt er mange, men Steffen vet råd. Han vasker seg stort sett på offentlige toaletter – gjerne på handikaptoaletter, hvor det er bedre plass. Han har også oppdaget et sted hvor det finnes gratis dusjfasiliteter. Han vasker klær hos en kompis, og lader mobilen en times tid hver dag på nærmeste kjøpesenter. Internett finner han hos Nav.

— Jeg tror nok alle mennesker har behov for stabilitet, kjøkken og et eget sted å bo, men jeg skaper en stabilitet i de rutinene jeg har fått i skogen. Det er nok ikke for alle, men jeg har alltid vært glad i å være ute, forteller han.

Drømmen er en bolig, noe for seg selv. Eller kanskje en bobil eller campingvogn.

— Da kan jeg reise rundt som jeg vil og føle meg fri, sier han.

PÅ KJØKKENET: - Man blir veldig kreativ av å leve et liv som dette. Det er mange praktiske problemer, men jeg finner alltid en løsning, sier 25-åringen, som lager all mat på en noe motvillig primus.
ODD E. NERBØ