REKTOR RUNE BRÅTEN ved Follese skole forteller at det finnes bekymringsmeldinger på veien ved skolen hans helt tilbake fra 1979.

Altså: I 32 år har det offentlige visst at veien mellom Strusshamn og Hetlevik er en farlig skolevei. Det betyr at ungene som den gangen var livredd for å bli kjørt ned av buss eller lastebil nå er godt inne i 40-årene, og kanskje har egne barn som skal gå den samme veien og være like redd.

Det er BTs lesere som har plottet inn denne veistrekningen, i så stort monn at det må være den farligste veistrekningen i fylket.

Det er altså ikke først og fremst kommunen, fylket, Statens vegvesen eller andre etater som reagerer, og krever forbedring.

DET ER LETT å stemple dette som forsømmelse. I så fall er mange tusen familier berørt av slike forsømmelser daglig. BTs kart over trafikkfarlige punkter er talende. I tillegg til å være en nyttig oversikt, ligger det en interessant undertekst her. For hver eneste melding ligger det kanskje uro og daglige bekymringer for barn, ektefeller eller venner som ferdes langs veien.

Det er sikkert en uro de fleste kunne klart seg uten — spesielt hvis uroen er noe man må leve med i mange tiår.

I fjor ble ansvaret for svært store andeler av det norske veinettet overført fra staten til fylkene. Staten beholdt stamveiene. Resten ble altså skjøvet over på et lutfattig forvaltningsnivå som ikke disponerer egne skatteinntekter, og som derfor er avhengig av nettopp staten for å få større veimidler.

På fotballspråket kaller man dette offside. Spesielt siden 53 prosent av fylkesveiene har dårlig eller svært dårlig dekke. Her på Vestlandet er andelen møkkavei på 60 prosent.

SAMTIDIG VISER beregninger at størrelsen på pengesummene som ble brukt på veivedlikehold var omtrent like stor i 1970 som i årene frem til 2009. I samme tidsrom økte trafikken med det tredoble.

Man kan vel trygt si at det var den lokale skoleveien som var taperen.

I samferdselspolitikk handler oftest de store debattene om å bygge seg ut av trafikkøkningen, med nye veier, nye broer og traseer til mangfoldige milliarder. Dette viser gang etter gang at debattene og prioriteringene foregår på bilens premisser. Billedlig talt: Bilen skal frem for enhver pris, mens små fotgjengerne blir stående i grøften med hjertet i halsen.

Man skulle tro det ville være mer presserende å sikre barn og unge på vei til skolen — bygge fortau og gangvei, og legge hindringer i veien for biler og tungtrafikk der det ferdes barn. Men det er bilens og de voksnes snevre perspektiv som dominerer, det er megaprosjektene som skygger for skrikende behov på mikronivået. Det ligger kanskje størst politisk heder, ære og velgerappell i broer og motorvei, men det trenger ikke være sunn politikk av den grunn.

PÅ FOLLESE kommer utbedringen, i form av en ny vei, som etter alt å dømme vil føre til mer trafikk og flere biler et annet sted. Veibyggingens vonde ironi er ofte slik. Og sånn fortsetter samferdselspolitikkens evige paradokser. I forsøket på å løse ett problem, skaper man et nytt problem et annet sted.

At staten har overført store deler av det dårligste veinettet til fylkene, bør likevel kunne snus til noe positivt. Det nye ansvaret bør føre til økt fokus på de små og lokale løsningene - de som først og fremst handler om å skjerme barn og liv og helse. Ingenting kan være viktigere enn det.

Hva mener du om dagens veipolitikk? Diskuter i kommentarfeltet.