Kan du huske en eneste sang fra Black & White (2005)? Eller Néapolis (1998)? Nei. Hva med Graffiti Soul da, 2009 er vel ikke så lenge siden? Nei, ikke det heller. Hvordan kunne bandet som ga oss sanger som «I Travel», «The American», «Love Song» og «Promised You A Miracle» ende opp med en vedvarende albumrekke av fullstendig anonyme sanger?

Jeg vet ikke hvordan, men jeg vet når det skjedde, for jeg var der, tidlig i 1985, foran radioen, ventende på å få høre den nye singelen deres, over en lite medgjørlig mellombølge. Radioen skurret, og det gjorde sangen også, da den endelig ble spilt. Med ett var det klart at Simple Minds var blitt et helt ordinært popband. «Don't You (Forget About Me)», sang de.

Men sannelig har de gitt oss mange gode grunner for å glemme dem. Bandets styrke var aldri de elegante komposisjonene, men sangene var fengende på enkelt vis og passet suverent inn i den overbevisende framtoningen, energien, rytmene, dyrkingen av synthestetikken, på sitt aller beste med et underliggende mørke og et lydbilde som hang med i utviklingen.

De siste tredve årene har bandet vært bakpå, banale og bombastiske i sitt uttrykk, og i tillegg glemt det minimum av komposisjonsteknikk som er nødvendig for å fange lytterens interesse. Derfor er det framgang å spore når flere av sangene på «Big Music» faktisk har refreng som både skiller seg fra versene og antyder noe fengende. Dermed ikke sagt at de er spesielt gode. Du kommer nok ikke til å huske en eneste sang fra dette albumet, heller.