De er så svære at en kan lure på hvordan det går an å bære dem, noen av armringene og kjedene som ligger på Mettes rustikke spisebord. En duft av røkelse møter oss i entreen, og nå lokker pynten der borte på bordplaten. Vi har lovet ikke å bruke etternavnet hennes i avisen da hun ikke ønsker besøk av ubudne gjester.

Mette er blitt 73 år og har bodd utenlands de siste 25 årene av sitt liv. Første 15 år i Vest-Afrika, og siden vel ti år i Østen, i landene India, Bangladesh og Vietnam. Det var i Østen hun begynte å samle smykker.

— Å samle smykker har vært ti års gøy, sier Mette, som utdannet seg til antropolog i godt voksen alder. Hun har jobbet med bistandsarbeid og i utenrikstjenesten i disse årene. I 2000 kom hun hjem. Da var hun pensjonist, og vel så det, ifølge henne selv.

— Det var vidunderlig å komme hjem. Det er alltid Bergen for meg.

Glede på glede

— Hva er det som har vært drivkraften i å samle nettopp smykker?

— Å, det har vært glede på glede. Å spore dem opp, bli enig om pris, å lage ting av det selv, å komme i kontakt med kulturen omkring meg. Det var til og med en av forhandlerne mine som tilbød meg jobb når jeg var ferdig i diplomatiet fordi han syntes at jeg var så flink!

Og så legger hun til at vi må huske å fortelle at alt hun har er lovlig tatt inn i landet. Det er det viktig for Mette å få frem.

— Dette er en ekte himalayaturkis, mens de der er fusketurkiser. De ble laget i Amerika på slutten av 1800-tallet. Hun peker på et kjede med store ujevne, turkise steiner.

— Noen av smykkene rasler og lager lyd, og har den funksjonen at de advarer farlige slanger og dyr. Andre kan være forsvarsvåpen mot overfall når kvinnene er langt hjemmefra for å hente ved og vann. Hun plukker opp et stort, tungt sølvarmbånd med taggete form.

— Det kunne kanskje ikke hindre overfallet, men det merket i hvert fall overgriperen.

Karasjok og Kaigaten

— Dette her er venetianske glassperler som kan være tre til fire hundre år gamle. Hun løfter ut av den fargerike smykkehaugen et svulmende kjede med korallrøde og gråhvite glassperler. Kolonimaktene hadde med seg perlene som betalingsmiddel, og hun forteller at dette smykket er fra Assam i det nordøstlige India.

— Kjenn hvor silkeaktig de føles, de har vært båret mot bar hud i århundrer. Hun holder det frem og vi stryker, ikke helt uten ærefrykt, nedover perleradene. Det er vakkert, ingen tvil om det.

Mesteparten av smykkene til Mette er laget i sølv. 920 er legeringen, mer enn det som brukes her i landet. Sølvet i mange av smykkene kommer fra mynter som er gått ut av bruk.

Og så har hun spesialisert seg på smykker fra etniske minoriteter. Kanskje ikke så underlig da at noen av smykkene for tiden befinner på utstilling i Karasjok. Meningen er at de skal vandre rundt til samiske steder på Nordkalotten.

— Da utstillingen åpnet, kom samene bort og sa at nå skjønte de hvor de kom fra, forteller hun.

Men også Galleri Parken i Kaigaten viser smykker fra samlingen. Hver gang hun skal ha ny utstilling, dukker galleristen ned i smykkesamlingen og finner noe nytt å stille ut.

Kureres av stein

— I India har de en enorm kunnskap om steiner og bruker dem også som legemiddel. Steinene kurerer forskjellige sykdommer, og da får du gjerne beskjed om å bruke ringen på ringfingeren på høyre hånd, og ikke dekke til steinen inn mot fingeren. Noen steiner kan knuses og drikkes, forteller hun og legger til at det er vanlig å gå til astrologen eller steinmannen når du er syk.

Vi lurer på om samlingen har kostet henne mye penger?

— Den har ikke kostet meg mer enn to pils på fredag og lørdag. Sølvet kjøpes etter vekt og så vurderes sjeldenheten i tillegg. Det er viktig å handle det som ikke er så populært, sier Mette, som mener at tiden er kommet til å slå hull på samlingen og bli av med noe av den.

— Jeg er for gammel til å sitte å holde på ting. Og mine barn går ikke med slike smykker. De liker små, enkle gullsmykker, ler hun

FRUKTBARHET. Dette gedigne sølvsmykket fra Rajastan symboliserer fruktbarhet.<p/>FOTO: RUNE SÆVIG