Drapet på Hedda Karterudseter rystet og sjokkerte oss alle, både medelever, de ansatte på skolen og lokalsamfunnet ellers. Plutselig befant vi oss midt i medias dekning av landets største nyhet, — det var ekkelt, ubehagelig og veldig, veldig rart. Naturlig nok fikk saken stor fokus og det var noen tøffe uker etter at Hedda forsvant.

Likevel måtte livet gå videre og skolen kom seg langsomt, men stødig på beina igjen. I dagene etter drapet på Hedda snakket en av lærerne om at folkehøyskolen tross alt er livets skole - nå ville vi leve hundre prosent, både for oss selv og for Hedda. Om det ikke allerede var et mål så ville vi i alle fall nå gjøre dette til et så bra år som overhodet mulig, og ta minnet om Hedda med oss videre i alt det vi gjorde. Enten det var på den ruvende fjelltoppen, de sene kveldene på internatet, i skolekoret, i en kano på fjorden eller i den gode samtalen ved kveldsmaten. Vi kan med glede se tilbake på et fantastisk folkehøyskoleår.

Vi blir derfor triste når vi nå hører at Sogndal Folkehøgskule sliter med å rekruttere elever til neste skoleår. Angivelig kommer skolen til å tape en million kroner grunnet manglende påmelding. Med så mange forskjellige folkehøyskoler blir det selvfølgelig lett å velge vekk Sogndal, og mange vil nok vegre seg for å reise dit året etter en så tragisk hendelse. Dette har vi forståelse for, men mener likevel at det er helt grunnløs frykt. Det er overhodet ingen ting som gjør Sogndal til en mindre trygg plass enn ellers i Norge, vi tør å påstå at noe så tragisk kunne hendt i en hvilken som helst bygd. Vi ønsker likevel å tro at det var et enkeltstående tilfelle og heldigvis er gjerningsmannen også tatt.

I tillegg vil vi gi all mulig skryt til lærerne og de ansatte på skolen. Gjennom hele året og særlig i tiden etter drapet på Hedda stilte de hundre prosent opp for oss elever. Vi følte oss beskyttet fra medias press, samtidig som vi ble tatt på alvor og alltid kunne finne trøst. Det var nettopp dette fantastiske samholdet på folkehøyskolen som gjorde at vi klarte oss så pass bra gjennom den vanskelige tiden. Heller enn å bli svekket tok skolen lærdom av den tragiske hendelsen.

Vi har hatt et utrolig fint år, til tross for hendelsen. Vi har lært å holde sammen, ta vare på hverandre og utviklet vennskap som forhåpentligvis vil vare livet ut. Med en så stor familie som vi var, var det ikke vanskelig å finne en god skulder å gråte på eller en trygg og varm hånd, som forsto! Vi var sammen om å brøle mot urettferdigheten i skogen, på fjellet og da vi hoppet i fjorden. Vi var alle sliten og lei, men latteren og smilet var aldri langt unna. Så mange gode minner, mange fantastiske turopplevelser, flotte bilder, god mat og forståelsesfulle ansatte. Vi var en stor familie, som mistet et kjært familiemedlem.

På Sogndal Folkehøgskule er det plantet et helt spesielt plommetre. Det er plantet til minne om Hedda Karterudseter, og med det vil hennes minne alltid forbli på skolen. Men samtidig må vi alle gå videre og Sogndal Folkehøgskule står til høsten klar til å ta imot et nytt kull med elever.

Du er virkelig heldig om du kan være en av dem!Hanne Goldstein og Kjersti H. Nilsen