— Det var sikkert 20 kuldegrader den kvelden, og den står for meg som en pine. Jeg var 25 år og ny i Sporveien, derfor ble jeg satt på den uriasposten det var å stå vakt der Nye Sandviksvei møter trafikken fra Dreggsallmenningen. Jeg skulle passe på så ikke trolleybussen fra Møhlenpris kolliderte med trikken fra Sandviken, forteller 81 år gamle Arne Ludvigsen.

Han forklarer at den gang gikk husrekken i Nye Sandviksvei helt ned til rabatten som ligger midt i gaten i dag. Det var så trangt at trikken og bussen ikke kunne se hverandre i svingen, og derfor hadde Sporveien fast vakt i krysset. Vakten skulle stoppe bussen dersom det var nødvendig.

Hadde gledet oss

Trikkene gikk vanligvis hvert tiende minutt, men på julaften var det nok en time mellom dem, tror han. Ludvigsen hadde vakt fra klokken 18 til 01, så hele julaften gikk med. Det var bitende kaldt, så derfor var det fint at Sporveien hadde et lite krypinn ved kiosken.

— Det er den døren du ser på bildet til høyre for kiosken. Og så hadde vi en liten glugge hvor vi kunne se ut. Det som var dumt, var at jeg hadde fått en liten datter året før, Evy Karin, vår førstefødte, og dette var hennes første julaften hvor hun var stor nok til å være med. Vi hadde gledet oss til å tilbringe julaften med henne, så det var litt bittert å bli utkommandert akkurat den kvelden, sier Ludvigsen.

Mye rabalder

Men han ble heldigvis vartet opp av naboene.

— Det var sikkert tre forskjellige som kom og serverte kaffe fra termos og pratet med meg den kvelden. Vanligvis kortet Sporveiens folk også tiden med å prate med dem som arbeidet i kiosken. Så jeg har travet mye opp og ned på fortauet der, og bildet vakte minner med en gang, forteller han.

Det var mye rabalder da de husene som lå langs Nye Sandviksvei skulle rives for å gi plass til trafikken, kan han huske.

Som vikar i Sporveien fikk han også arbeid som «løvetemmer». Det var en jobb som måtte gjøres om høsten i Kalfarbakken i løvfallstiden. Alt løvet fra de store lindetrærne, som fremdeles står der, skapte problemer i trikkesporene slik at de ble glatte og trikken kunne komme til å gli. Derfor gikk det tre mann fra morgen til kveld i den tiden om høsten og raket løv.

Etter hvert steg han i gradene og fikk blant annet fast jobb som konduktør på Sandvikstrikken og på trolleybussen til Mulen. Ludvigsen sluttet i Sporveien i 1962, men han kan huske at det var et godt miljø med fint samhold mellom arbeidskameratene.

En grisehistorie

Følgende historie sto i BT 13. august 1957, og det er Arne Ludvigsen som er bussjåfør og grisejeger:

«En av sporveiens morgenbusser fra Eikeviken stoppet i dag nokså like ved Neevengården, og sjåføren jumpet ut av vognen og ga seg til å løpe som en gal nedover.

Passasjerene trodde med atskillig grunn at han var blitt gjenstand for en akutt miljøskade, men det vakte alminnelig munterhet da man fikk se hva som hadde utløst sjåførens aktivitet: en uimotståelig grisunge som hadde rømt fra Neevengårdens grisehus og hadde stor moro av å gjøre selvmordsforsøk under biler og å drible menn i kjørebanen.

Småen rundet forfølgerne sine elegant flere ganger, inntil en av Neevengårdens funksjonærer dokumenterte sine keeperevner og slengte seg etter den før det lyktes grisungen å transformere seg til svinesteik. »

Lillebø, Jan M.
KRYSSET: Og slik så krysset ut i 1950. Like bak bussen ser vi kiosken, og ennå står husene som ble revet noen år etterpå. FOTO: BERGEN SPORVEIER