ØIVIND ASK

I boken «Det viktige vannet, norsk vann— og avløpshistorie» får vi en både grundig og interessant fremstilling av vannverkenes utbygging i Norge. Boken er utgitt av Interconsult ASA, Solheimsgt 13.

Romerne var tidlig ute da de førte vann fra fjellene over lange strekninger på viadukter allerede i førkristen tid. I Norge var ikke behovet så påtrengende, med elver og rikelig regn som etterfylte brønnene. Men selv i Bergen kunne de utrolig nok gå tomme, og det var katastrofalt dersom det brøt ut brann. Det gjorde det ofte, byen hadde så å si tradisjon for å brenne ned, og behovet til brannslokking var bakgrunnen for vannverket her: Bergen var faktisk først ute i Norge med et offentlig vannverk.

Småelvene fra Fløyen

I Bergen var det i lang tid allerede brukt trerør til å lede frem vann. Trestammer ble boret ut og skjøtet med «bøssinger», smijernsringer. Produksjon og legging av trerør var et fag med lange tradisjoner som postmakerne tok seg av. I Bergen ble trerørene brukt til å føre vannet fra småelvene fra Fløyen frem til vannpostene, der folk fylte bøttene sine. Det sier seg selv at dette systemet var sårbart i frostperioder, eller hvis det ble lekkasje i rørene.

Største trusselen var likevel forurensing av drikkevannet. Det tok lang tid før legene forsto at dette var en viktig smittekilde til eksempelvis kolera. Den aller første som så sammenhengen var legen John Snow i London under et kolerautbrudd i 1849.

Det var derfor ingen i Bergen som skjønte at vannet kunne bringe smitten videre da en død hollandsk sjømann ble gravlagt i 1848. I stedet for å brenne klærne hans, vasket vekterkonen Anne Marie Kinde tøyet, men vel en uke etter ble hun syk og døde i løpet av noen timer. Noen dager seinere døde et av barna hennes, mannen hennes og en eldre kone som pleiet dem.

Svartediksvann i 1855

I løpet av et par måneder var nesten 2000 personer smittet, og da sykdommen ebbet ut i april hadde 1005 personer i Bergen, Nordre og Søndre bergenhus amt mistet livet.

Det var derfor et fantastisk fremskritt da byen fikk offentlig vann fra Svartediket i 1855. Herfra var det lagt støpejernsrør som tålte høyt vanntrykk frem til 150 brannstendere og 30 offentlige vannposter.

Men vannet kunne også brukes til å frakte vekk kloakk. Tidligere sørget regnet for dette, men bare delvis. Vi kan lett forestille oss lukten fra søppel og kloakk som ble tømt i rennesteinen en varm sommerdag. Via kaggetømmere kom det etter hvert avløpssystem, med sanitæranlegg i hvert hus og etter hvert offentlige renseanlegg. I dag har stort sett alle i Norge en slik herlighet.

BRØNNVANN. På dette utsnittet fra et J.C. Dahl-maleri ser vi en kone som henter vann fra brønnen utenfor Hagerupsgården ved rådhuset. Bildet er malt i 1806, og er lånt fra boken.