Hun glemmer aldri dagen da genveilederen hennes, Cathrine Bjorvatn på Haukeland Universitetssykehus, ga henne tilbud om å få operert bort begge brystene.

— Jeg husker jeg satt i bilen hjem. Jeg var i sjokk. Tårene trillet. Aldri vil jeg klare å sette de riktige ordene på følelsene mine. Jeg hadde fått livet i gave og jeg sa til meg seg selv: Anne Merethe, du skal likevel bli en gammel dame.

Visste hun kunne bli syk

Anne Merethe Markussen har levd med vissheten om at hun kunne bli kreftsyk i ung alder like fra hun var liten.

Oldemoren døde tidlig av brystkreft, farmoren var 47 år da eggstokkreften tok livet hennes.

I 1999 tok Anne gentesten som bekreftet at hun hadde en genfeil. Svaret kom ikke som noen overraskelse. På det tidspunktet var moren alvorlig syk. Bare noen måneder tidligere hadde hun fått beskjed om at hun hadde eggstokkreft. Da var det allerede ti år siden hun fikk kreftdiagnosen første gang. Eggstokkene ble fjernet. Moren døde i 2001.

— Påkjenningen ved å få beskjed om at jeg er disponert for arvelig kreft, tror jeg først har gikk opp for meg etter at jeg fikk tatt vekk brystene, sier Anne.

Tikkende bombe

— Jeg så min egen skjebne gjennom min mor. Straks etter bekreftelsen på at jeg hadde BRCA 1, ble jeg anbefalt å fjerne eggstokkene før jeg var førti år. Samtidig ble jeg satt på et program for regelmessig kontroll både av eggstokker og brystene.

Men likevel hadde Anne ingen garantier for ikke å bli syk.

— Jeg følte at puppene mine var som en tikkende bombe, sier hun selv.

Selve brystrekonstruksjonen består av tre operasjoner. Brystene ble fjernet på Radiumhospitalet i januar 2005.

— Ventetiden kjentes selvsagt ganske tøff. Jeg var redd for komplikasjoner og visste ikke hvordan de nye puppene mine ville se ut. Fordi jeg var blant de første i landet som fikk fjernet friske bryst, var det heller ingen som kunne vise meg bilder. Jeg tenkte mye på hvordan det ville være å komme fra sykehuset uten pupper.

Anne var ærlig overfor omgivelsene sine og fortalte åpent om den forestående operasjonen.

— Det var rart å bli innlagt på et kreftsykehus og være helt frisk. Likevel følte jeg meg veldig hjemme der. Jeg tror det var fordi jeg allerede i mange år mentalt har vært forberedt på å bli kreftsyk

De siste månedene før Anne skulle opereres, følte hun at hun distanserte seg fra brystene sine. De var ikke liksom ikke hennes lenger.

Felte en tåre

— Men da jeg lå under de store reflektorene på operasjonsbordet og så speilbildet av de nakne puppene mine like før jeg ble bedøvet, felte jeg en tåre. Jeg husker jeg tenkte: Skal jeg ta på dem? Jeg gjorde det ikke. De var et tilbakelagt stadium.

De fem første månedene etter operasjonen hadde hun saltvannsproteser.

— Jeg så med skrekkblandet fryd frem til den andre operasjonen - når de «riktige» protesene skulle settes inn. Men også det ble bare fint. Smertene husker jeg knapt i dag.

Anne har fått laget nye brystvorter som er blitt tatovert med farge. De var på plass 10 måneder etter den første operasjonen. Og innen et år regner hun med at hun også skal fjerne eggstokkene.

— I tiden mellom og etter operasjonene har jeg brukt mye tid til å føle og ta på de nye puppene. Jeg måtte bli kjent med kroppen min på nytt.

Trygg og glad

I dag fremstår hun som en trygg og glad kvinne.

Anne er svært stolt av sin 18 år gamle sønn. Han har taklet denne prosessen så flott, sier hun og fortsetter;

— I dag føler jeg meg lykkelig på en måte jeg tidligere ikke ante var mulig. Samtidig er jeg også takknemlig for hjelpen jeg har fått. Spesielt fra personalet på Radiumhospitalet og genveilederen min på Haukeland Universitetssykehus.

Anne er enslig og sier hun i perioder har følt savn etter en som har kunnet stå henne nær. Både før og etter operasjonene.

— Men jeg tror det ikke var plass til en partner. Det har vært godt for meg å være helt alene. Bli kjent med den «nye» kroppen min på mine egne premisser. Først når føler jeg at jeg begynner å være klar for å møte en partner, sier hun.

Silje Katrine Robinson