Det begynte bra, været kunne ikke vært bedre — litt varmt, men med camel bag på ryggen og to flasker med energidrikk på sykkelen skulle det holde. I baklommene på T-skjorten var det loff med fårepølse, energibarer, nøtter og rosiner.

Feltet jeg havnet i hadde passe fart ut fra Arenum, så jeg tenkte at dette skulle gå fint. Det var litt ujevnt trav da vi kom til Nesttun. Den foran meg i feltet saktnet farten over brosteinen, og da jeg svingte unna for å ikke kjøre inn i andre, traff jeg fortauskanten. Før jeg visste ordet av det lå jeg på hodet i fortauet og så feltet forvinne oppover.

Utfordringer på veien

Jeg fant ut jeg var like hel og la meg på hjul etter feltet, som jeg tok igjen ved kirken. For høy puls riktignok, men den skulle nok jevne seg. Etter rundkjøringen på Midttun punkterte forhjulet. Utur! Jeg angret på at jeg ikke hadde øvd på å skifte dekk, men satte i gang. Etter mye om og men fikk jeg slangen på, men da så jeg at dekket hadde fått en rift i møtet med fortauet, og den nye slangen var det hull i (sikkert fordi jeg var for urutinert). Så der sto jeg - uten dekk og slange er det ikke lett å sykle.

Typisk, det er jo ikke noe gøy å gi seg før Grimesvingene når du vil til Voss. Den ene stemmen i hodet sa: OK. Du har prøvd. Dra på hytten og nyt finværet – ikke noe å gjøre med. En annen stemme sa: Det nytter ikke å ergre seg over ting du ikke kan gjøre noe med. Nå får du finne en plan B. Ikke gi deg før du er i mål!

Jeg ringte Servicebilene, den ene var på Kvamskogen, den andre i Kvandal. Jeg ringte rittleder som sa det skulle komme bil fra byen om 20 min! Det var bare å vente. På fortauskanten så jeg alle feltene som dro forbi, men etter ca en time totalt var sykkelen fikset.

Vakker natur

Jeg bestemte meg for å kjøre mitt eget løp, felt eller ikke. Jeg kan veien til Voss, og det er lenge lyst. Opp skulle jeg! Jeg begynte å ta folk igjen innover fra Grimesvingene, og da jeg var forbi Arna var jeg enig med meg selv at dette var helt fint. Da kunne jeg nyte naturen og kose meg med jevn fart. Jeg holdt pulsen lav, ingen melkesyre, så det føltes ikke tungt.

Da jeg kom til Norheimsund tok jeg igjen et felt som jeg kjørte med inn mot Ålvik - nesten litt irriterende, da fikk jeg bare sett på hjulet til den foran, og ikke den vakre naturen. I Ålvik hoppet kjedet av, det viste seg at de letteste girene var skadet.

Men jeg kom videre og dro fra feltet ved Kvandal, det var så vakkert innover fjorden. Jeg følte meg privilegert som fikk oppleve det, og det luktet sommer og nyslått gress.

Skjervet

Da jeg nærmet meg Skjervet var jeg litt spent. Her hadde jeg hørt de fæle historiene om kramper og elendighet, men jeg tok det med ro, og tenkte at dette ikke var verre enn bakkene hjemme - det hjalp. Da jeg kom på toppen var det 13 km slette og slakk nedoverbakke igjen. Jeg kjørte på det jeg hadde, og da jeg nærmet meg Vangen var det så HERLIG! Jeg hadde syklet nesten 17 mil.

Deisz, Ørjan