Sjømannen fra Sylta på Radøy var om bord i Westfal-Larsens 15.000-tonner «Hallanger» midt i Stillehavet, på vei fra Japan til USA, da meldingen kom om at Norge var angrepet av tyskere.

- Vi ble lamslåtte hele ­gjengen. Da vi kom til San Pedro i California, telegraferte jeg til tanten og onkelen min i Brooklyn i Iowa, og spurte om jeg kunne komme hjem til dem. Det fikk jeg selvsagt, og etter å ha summet meg en kort periode, meldte jeg meg for den ­amerikanske hæren og sa: «Ta meg når dere har bruk for meg».

Det skulle likevel gå hele tre år før han ble kalt inn til tjeneste. I påvente av innkallingen hadde han forskjellige jobber, de fleste dårlig betalte.- På et kveldskurs i engelsk traff jeg andre norske, blant annet en kar fra Lyngdal, som arbeidet på et livbåtverksted. Jeg fikk jobb samme sted, til en mye høyere lønn enn andre steder, samt overtidsbetaling, sier Pettersen, som fyller 100 år 20. april.

I mai 1943 ble han endelig kontaktet av det amerikanske forsvaret.

Treningsslit i snø

Året før hadde president Franklin D. Roosevelt beordret opprettelsen av Bataljon 99, eller 99th Infantry Battalion Separate, som var det korrekte navnet. Separate betød at den ikke var tilknyttet noe ­regiment.

John Pettersen ble del av Bataljon 99 etter først å ha reist til Long Island for innskriving, uniformsutdeling og vaksinering.

- Deretter dro vi med tog til Hale Camp i Colorado, hvor vi trente dag og natt i over 3000 meters høyde. Jeg var i ski­troppen, det var et sant slit.

Videre gikk turen over Atlanteren til Skottland, der ytterligere trening ventet. Det samme skjedde i Wales. På grunn av Pettersens skyte­ferdigheter ble han utpekt som skarpskytter.- Vi fikk aldri vite hva som var målet. Treningen sør i Wales ga oss likevel en anelse om at vi kanskje skulle over Den engelske kanal. Jeg husker allierte tanks som gikk døgnet rundt mot kanalen, og det var heftig flyaktivitet.

Og ganske riktig. Bataljon 99, som opprinnelig var tiltenkt et alliert oppdrag mot tyskokkuperte Norge, ble styrt mot Normandie. At den egentlig skulle sendes til Norge, var årsaken til at alle de ca. 1000 soldatene måtte kunne beherske norsk.

18. juni 1944 entret de troppetransportskipene, og la fra land i England.

- Det ble et forrykende uvær, noe som førte til at vi ble ­liggende og gynge i ­kanalen i fire døgn før vi kunne sette beina på Omaha Beach i Normandie.

«Rensket lommene»

John Pettersen prater seg blank i øynene. Han sitter i «nordastovo» i det vesle gårdshuset på Sylta, vel et kvarters kjøring nord for kommunesenteret Manger.

Han ventet i rundt 50 år med å fortelle åpent om opp­levelsene under krigen. Nå er han en av få gjenlevende fra Bataljon 99 og er opptatt av at historien blir formidlet videre til yngre generasjoner.

Med hukommelsen intakt forteller 100-åringen ­levende om flere tøffe kamper som ventet bataljonen da de nådde den franske kysten.

- Vi kom til Omaha Beach om kvelden 22. juni, 18 dager etter invasjonen startet. Jeg husker vi overnattet der, før vi begynte å gjøre rent i lommene, som vi kalte det, i områder der det fremdeles gjemte seg tyskere.

- Kom det til trefninger?

- Ja, de som gjorde motstand, ble skutt. Men de fleste på fiendens side overga seg og ble tatt som fanger.

Nektet Eisenhower adgang

Pettersen husker en episode fra Cherbourg. Amerikanerne hadde akkurat overtatt den franske havnebyen fra tyskerne, og soldater fra Bataljon 99 holdt vakt ved ubåthavnen og et stort forsyningslager.

- Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de alliertes krigføring på vestfronten, ankom porten en dag og ville inn. En av vaktene våre nektet ham innpass. «Kjenner du ikke meg», spurte Eisen­hower. «Jo», svarte ­vakten, «men jeg har fått ordre om at ingen skal forbi».

Eisenhower tok det fint, fikk de nødvendige tillatelsene og slapp til slutt gjennom.

Men det er langt mer ­alvorlige episoder som først og fremst har festet seg i hodet på Bataljon 99-veteranen. Blant annet deltakelsen i det store slaget i Ardenner­skogen i desember 1944, ved Malmedy — et område på grensen mellom Belgia og Frankrike.

- I 32 dager kjempet vi for livet, dag og natt, i isende kaldt vintervær.

Tidligere på året, i august, hadde bataljonen blant annet klart å befri byen Elbeuf for tyske soldater, med god hjelp av canadiske styrker.

- Krigen begynte å rakne

I slutten av januar 1945 startet Bataljon 99 nye forberedelser for et alliert fremstøt mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge, nå sammensluttet med to amerikanske rangersbataljoner (474th Regiment). Det skjedde i Barneville.

- Ledelsen registrerte imidlertid at krigen begynte å rakne, derfor ble vi sendt oppover til fronten igjen. Der ble det ingen tunge slag, bare mindre trefninger på grensen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia.

- Og så ebbet krigen ut?

— Ja, mens vi var i dette grenseområdet kom meldingen om at krigen var over. Jeg skjønte at noe var i gjære, for den siste uken gjorde vi absolutt ingenting.

Via Oslo til giftermål

Bataljon 99 dro så direkte fra fronten til Le Havre, hvor de entret landgangsfartøy, som fraktet dem til Oslo.

4. juni 1945 ankom John Pettersen og andre norsk­ættede medsoldater Oslo med sine militære Jeep-er og Dodge-er.

Nå ventet et flere måneder langt oppdrag med å avvæpne over 300.000 tyske offiserer og soldater i hovedstaden.- Dette var likevel rene ­ferien i forhold til operasjonene på Kontinentet, forteller Pettersen, og trekker pusten dypt.

I august 1945 satte krigsveteranen kursen mot Radøy. Astrid Hole hadde ventet på forloveden sin i seks år, og nå ble det giftermål i Bø kirke. Etter få dager dro han igjen til Oslo for å fortsette av­væpningen av tyskere.

Amerikansk pass

Selv om han naturlig nok hadde full anledning til å bli værende i Norge, valgte John Pettersen, som hadde fått amerikansk pass i april 1944, å dra tilbake til USA for å jobbe — hovedsakelig som snekker.

Konen fulgte etter, men i 1956 ble det retur til gamlelandet for godt. John skulle overta farens gård på Sylta. Han oppdaget imidlertid raskt at tre-fire kyr, syv-åtte sauer og en julegris ikke var nok til å brødfø familien, så han satte seg bak rattet og avsluttet yrkeskarrieren som bussjåfør.

På spørsmål om skarp­skytteren fra Sylta har tatt mange liv, svarer han diplomatisk:

- Du vet, det var enten deg eller meg.