Morten Tørkli gikk fra ikke å ha sett et eneste lik til å ha sett altfor mange.

Da de første mannskapene fra Sivilforsvaret kom til Storøya om kvelden 22. juli, lå det ti døde ungdommer i strandkanten.

Tørkli spurte de fremmøtte hvem som orket å være med på jobben med å håndtere de døde. Selv, tenkte han, var det ikke rare valget. Han ville ikke sette andre til noe han ikke ville gjøre selv.

Arbeidshesten

Nå, på dagen ti måneder senere, sitter et eldre ektepar i campingstoler og nyter 22 varmegrader der de døde lå.

Tørkli (38) ser mot dem. Han er nestkommanderende i fredsinnsatsgruppen – Sivilforsvarets lokale enhet – på Ringerike.

— Vi visste ikke hva som ventet oss. Siden har det vel ikke gått en eneste dag uten at jeg ikke tenker på det.

I sine grå, umoderne uniformer er Sivilforsvaret samfunnets arbeidshest når noe skjer. Skogbrann, leteaksjoner, ulykker: De tjenestepliktige mannskapene blir utkalt for å tre inn der det trengs.

22. juli var det de som holdt vakthold ved Sundvolden Hotel, der pårørende og overlevende ble samlet. De delte ut tepper til altfor kalde ungdommer i Utvika. De fraktet drepte mellom båter, telt, kjølerom og, etter hvert, bårebiler. De sørget for mat til alle hjelpemannskaper, dirigerte trafikken, registrerte pårørende, satte opp telt for døde og levende.

Frykten for de uniformerte

— De døde kroppene gjorde inntrykk. Men nesten verre var det å se hvor redde de som kom fra Utøya var, sier Tørkli.

— Vi sto klare med ulltepper, men de skydde oss i uniform. Ambulansefolkene også. De gikk heller til privatpersonene i sivilt, sier sjefen hans, Svein Sollie (44).

— Du så frykten i øynene deres, sier Tørkli.

— Det må ha vært vanskelig for dem å skille. De gikk fra å bli skutt på av en i uniform, og så komme hit til så mange uniformerte, sier Solli.

Senere på kvelden, på Sundvolden, grep fortvilte foreldre tak i Morten Tørkli.

— En som ikke fant barnet sitt, spurte om når neste buss med ungdommer kom. Jeg visste at denne bussen var den siste. Det ville ikke bli flere.

Tørkli valgte å si at faren nesten måtte følge med på listene som kom opp.

Smellene

26. juli, fire dager etter terrorangrepet, besøkte BT Sivilforsvaret. Da tok de ned teltene ved nødetatenes kommandosentral på Storøya.

Det høljet ned. Blodige klær og bandasjer ble ryddet bort.

— Det har vært ganske hardt, sa Svein Sollie da.

I dag har den milde lederen av fredsinnsatsgruppen fått hendelsen mer på avstand.

— Noen av oss har fått en smell i ettertid. I en periode ringte jeg rundt annenhver dag for å høre hvordan det gikk med folk, sier Sollie.

Rundt 100 mannskaper fra både Buskerud og nabofylker deltok.

Når han mellom slagene kom hjem, der foreldrene var på besøk, husker Morten Tørkli at han ba dem skru av fjernsynet.

Han orket ikke mer.

— Jeg kjente det da jeg kom hjem. Om jeg fikk inn mer, var jeg redd for at jeg ikke ville klare å dra ut igjen, sier han. I dag leser han ikke sakene om terrorrettssaken.

Gitarene som ble igjen

I august mottok Sivilforsvaret traktorlast på traktorlast med klær, gitarer og alt annet som ble værende igjen på Utøya.

Sorteringen tok over en uke.

— En ting var å stå der og sortere. Først var tingene bare noe som tilhørte noen. Så kom du hjem og fikk navnene og bildene. Da kom det: Han hadde det og det, sier Sollie.

Dette er første gangen de blir intervjuet i etterkant av angrepet.

— Ofte er det litt sånn at forventningen er at Sivilforsvaret «bare er der», sier Svein Sollie.

Han tenker at det er greit å fortelle hva de opplevde.

— Normalt trener vi to dager og to kvelder i året. Men pengene ... vi sitter ikke på noen gullgruve, sier Sollie. I 2011 øvde ikke fredsinnsatsgruppen på Ringerike.

Jordet der kommandosentralen sto, står nysådd. Ingenting minner om helikoptrene som landet eller alle menneskene som travet rundt.

Forholdene i Hole kommune er ikke større enn at en av de sivile redningsmennene fra 22. juli tilfeldigvis sykler forbi Sivilforsvarets to menn ved Storøya.

Punktum

Sollie og Tørkli kjører den knalloransje bilen deres til Utøya-kaien. I bilen ligger litt av alt: Slanger til brannslukking. Evakueringsutstyr. Hjelmer og stiger.

Ved kaien ligger MS «Thorbjørn», veldig stille. Det er, som vanlig, blomster ved kaikanten. Kjølehengeren som ble brukt til de drepte er for lengst borte.

Det er første gang Tørkli er tilbake siden de verste dagene i fjor sommer. Han snakker om at han godt kan tenke seg en tur til Utøya.

Tørkli svelger.

— Jeg tror jeg hadde hatt godt av det. Sett jævelskapen. Satt et punktum.

STORØYA: 22. juli ble de første døde fraktet til Storøya, stedet Beredskapstroppen ble plukket opp på båter og politiet opprettet kommandosentral. Til vanlig er Morten Tørkli (til v.) og Svein Sollie henholdsvis kundebehandler i et kredittfirma og koordinator i et busselskap. Når det brenner, blir de og resten av Sivilforsvaret tilkalt.
HÅVARD BJELLAND