KRISTIN JANSEN ODD MEHUS (foto)

— Hello and welcome! Would you like to have a glass of water?

David Orchard fra Manchester smiler i døråpningen på Avdalen turisthytte helt i utkanten av Jotunheimen. Den tjærebrente bygningen lukter av museum og nasjonalromantikk. Ut av det ene vinduet henger et slitt norsk flagg og i bakgrunnen drønner smeltevannet nedover fjellsiden.

— Bakken opp er bratt, sier David mens vi får pusten tilbake.

Siden begynnelsen av juni har han og konen Christine servert kjøttkaker, reinsdyrgryte og thailandsk curry til fjellvandrere og nysgjerrige turister.

— Vi er ikke så flinke til å svare på spørsmål om norsk kultur og byggeteknikk. Det blir heller til at vi diskuterer fotball og Tour de France, sier David. Han passer gården alene i dag mens Christine er på handletur i Øvre Årdal.

Skal videre til Hawaii

Det førtidspensjonerte ekteparet har brukt nesten ti år av livet til å jobbe som frivillige i nasjonalparker over hele verden. Etter tre måneder i Jotunheimen skal de videre til Hawaii og Alaska. Huset hjemme i Manchester stikker de innom en gang i halvåret.

— Vi prøver å redde verden, men jeg vet ikke helt om vi får det til, sier David og ler.

Det er en rolig dag på Avdalen gård. Hønene tipper fredelig bak nettingen. En barnefamilie har slått seg ned på benken i tunet. Ute på markene sleper slovenske Gabriel og Jan Micovsky nyslått gress i digre sekker. Brødrene havnet i Utladalen på grunn av et tilfeldig møte med en norsk jeger.

Rike nordmenn

— Han var på jakt i våre hjemtrakter og vi spurte om han kunne skaffe oss arbeid i Norge. Etter en stund fikk vi tilbud om å dra hit, forteller Jan.

Både han og broren føler seg heldige som får jobbe i Utladalen.

— De fleste som kommer hit fra Øst-Europa får bare jobbe som jordbærplukkere. Vi gjør mye forskjellig, sier Jan.

David og Christine er vant til å arbeide sammen med folk fra ulike land og kontinenter. Derfor ble de ikke overrasket da de kom til Utladalen og møtte sine nye kolleger. Men David synes det merkelig at ikke flere nordmenn er interessert i å ta vare på kulturarven sin.

— Kanskje er dere blitt så rike at dere ikke synes dere trenger å jobbe noe særlig, undrer han i det han tar opp en ringende mobiltelefon. Det er Rigmor, naturoppsyn i Jotunheimen og sjef for arbeiderne i Utladalen. Hun forteller at hun har ansatt en ny slåttejente. Fra USA.

— Der kan du se, sier David.

Ønsker internasjonalt miljø

— Noen forventer å møte ursogningen her. De blir skuffet, konstaterer Rigmor Solem når vi snakker med henne selv.

To dager i uken holder hun til i Naturhuset ved inngangen til Utladalen. Vanligvis er det danske Manja som tar imot turistene, men i dag er hun på fjelltur.

I Naturhuset kan turistene se utstillinger om hvordan folk levde i området før. De kan også kjøpe kaffe hvis de tør å trå over blandingshunden Ragg som ligger strak i solen og sperrer inngangsdøren til kafeen.

— Helt siden de første turistene kom hit på slutten av 1800-tallet har dalen hatt et internasjonalt miljø. Dette har vi satset bevisst på å videreføre, sier Rigmor.

— De som tror at vi ansetter utlendinger fordi det er billigst, tar feil, legger hun til.

Nesten hver dag i vinterhalvåret får hun henvendelser fra mennesker over hele verden som ønsker å jobbe i et vernet område. Mange av dem har høye utdanninger innen naturforvaltning og skogbruk, mens andre bare ønsker å gjøre noe helt annet enn det de driver med til daglig.

— Vi hadde tre kunststudenter fra Sevilla et år. De satt og spikket trefigurer hele sommeren. Sånt er flott. Utladalen skal fortsatt være et levende kulturlandskap, sier hun.