Om to uker står han og datteren uten et sted å bo.

Lærerutdannede Henry Collins er i full jobb som renholder. Datteren har inntekter gjennom introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger.

De har en samlet inntekt som gjør at de med letthet tjener nok til å betale en gjennomsnittlig norsk husleie. Men det får de sjelden anledning til å fortelle utleierne.

Det har ikke vært lett for en 50 år gammel mann med åpenbart utenlandsk tonefall å ringe etter ledige leiligheter.

— Som oftest hører de på stemmen min at jeg har aksent. Så spør de om jeg er norsk. Når jeg svarer nei, legger de på, sier han med et resignert smil om munnen.

Spesielle opplevelser

I januar undersøkte BT graden av etnisk diskriminering på både jobb- og boligmarkedet. Vi ringte på 27 ledige leiligheter under navnene «Atham» og «Fredrik». Av de 27 ledige leilighetene ble «Atham» negativt forskjellsbehandlet på en eller annen måte 13 ganger.

Henry Collins har reist på en rekke visninger rundt om i Bergen. Det har gitt flere spesielle opplevelser.

— Folk spør for eksempel om vi har slike fine hus «der jeg kommer fra» og om jeg kan bo i norske hus. Andre spør om hvorfor jeg reiste fra «der jeg kommer fra», forteller Collins.

— Jeg forsøker bare å ignorere slike ting. Hva skal jeg ellers gjøre?

Leiligheten ble for liten

Henry kom til Norge som FN-kvoteflyktning for fire år siden. I tre år har han bodd i en kjellerleilighet på Laksevåg. Inntil i høst bodde han alene, men i oktober fikk han endelig sin 18 år gamle datter, Henriette Esi til Norge. Da ble det trangt i kjelleren.

Kjøkkenet er lite, badet likeså. Stuen er på snaut tolv kvadratmeter. På stuebordet ligger to bibler og en bønnekrans.

I det ene hjørnet er det stablet en madrass. Det er Henry Collins seng, for på soverommet er det bare plass til én. Der sover Esi.

— Hver kveld stabler jeg bort bordet og legger meg på gulvet, sier Henry Collins.

- En skam

I over et år har Henry forsøkt å finne seg et annet sted å bo. Men nå er situasjonen akutt. 15. april må han ut. Huseier skal rehabilitere leiligheten på grunn av fuktskader.

Fra den kanten er det bare godord å høre om leietakeren.

— Han har alltid betalt i tide. Bedre leieboer har vi ikke hatt, sier husverten, som selv har forsøkt å bistå Henry Collins i boligjakten.

— Det stemmer. Vi har også ringt på ledige boliger for ham, men når de får høre at han er svart så legger de på. Det er en skam at han ikke får leilighet på grunn av hudfargen.

Lang venteliste

På grunn av problemene med å skaffe bolig på egen hånd, har Henry søkt om kommunal utleiebolig. Boligetaten har konkludert med at Henry og datteren oppfyller kriteriene for en slik bolig. Problemet er at det er det mange andre som gjør også. Og i Bergen er kommunale utleieboliger mangelvare. Henry er nummer 62 i køen. Ventetiden er opp mot to og et halvt år.

— Jeg har jobb og kan betale for meg. Likevel får jeg ikke leie noen steder. Det er frustrerende og deprimerende, sier Henry Collins.

— Om under tre uker må vi ut herfra. Da har vi ingen steder å bo. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.

FORTVILER: Om to uker står disse to på gaten. Ingen vil leie ut til Henry Collins og datteren Henriette Esi Collins.