I 1994 så Clarisse Seminega Kanyange en massakre som tok livet av anslagsvis tusen mennesker skje gjennom vinduet i huset hun skjulte seg i.

I dag er hun det første vitnet fra Rwanda som forklarer seg om hva hun så den gang i straffesaken mot Sadi Bugingo.

Bakgrunn:

Bugingo, bosatt i Bergen i ti år, er tiltalt for drap eller medvirkning til drap på rundt 2000 personer i hjembyen Kibungo, øst i Rwanda.

Så andre gjemme seg

Kanyange forteller hvordan hun noen dager etter at folkemordet startet, var en av mange tutsier som gjemte seg ved et kommunehus rett utenfor Kibungo.

Deltakelse og beordring ved denne massakren er det første tiltalepunktet mot Bugingo.

— Vi så at mange andre tutsier gjemte seg der. Siden det var et offentlig kontor, kunne det kanskje være trygt, sier kvinnen.

Det var det ikke.

Gravde sine egne graver

Det er ubestridt også fra Bugingo og hans forsvarere at massakren skjedde. Rett ved siden av kommunehuset markerer i dag et stort kors en av byens mange massegraver.

Bugingo nekter enhver straffskyld for noen av tiltalepunktene.

Kanyange sier at hun kom til kommunehuset sammen med mor, fetter og kusine. Ved kommunehuset var det trangt om plassen. Borgermesteren i kommunen ba dem om å grave hull som latrine.

Hun gråter mens hun forteller.

— Det var veldig få toaletter, og vi ble bedt om å grave hull til det.

— Var det til toaletter, eller var det til noe annet, spør aktor Petter Mandt.

— Nei, grunnen til at de sa at vi skulle lage hull, var at de skulle bruke det til å kaste likene våre i, sier Kanyange.

Hun gjemte seg i et hus rett ved siden av, hos en venn av familien. Fra borgermesteren kom beskjeden om at flyktningene skulle stille seg opp utenfor for å få en utdeling av ris.

— Interahamwe hadde omringet kommunehuset. Det visste vi ikke. De ville at alle skulle være utenfor, forklarer den 29 år gamle kvinnen.

Hun var bare 12 da massakren skjedde.

Lyden av granater og skrik

Fra vinduet i huset så hun rett over mot massakren. I to timer så hun tutsier bli slaktet ned med macheter og stokker.

Inne i rettssal 250 i Oslo tinghus gråter flere oppmøtte rwanderere mens forklaringen hennes pågår.

— Vi låste døren. Utenfor hørte vi granater som eksploderte. Det var mye bråk, folk skrek. De skrek veldig høyt, sier hun gjennom tolk.

Først da folk var slaktet ned utenfor, ble interahamwe-militsen interessert i huset der hun og rundt 15 andre skjulte seg.

Interahamwe-militsen er regnet som hovedaktøren i folkemordet, gjennom tett samarbeid med regjeringshæren og politiet, alle hutudominerte.

Fetteren ble ført ut

— De kom og banket på. Vi åpnet ikke. Så knuste de vinduet og viste oss en håndgranat de ville kaste inn. En tjener sa han var hutu, og ba dem vente til han åpnet, sier hun.

Først ble fetteren hennes tvunget ut. Han ble drept rett utenfor, forteller hun.

— Han var 22 år og studerte på universitet i Belgia, sier hun.

Kanyange sier hun ikke så Sadi Bugingo gjennom vinduet mens massakren pågikk. Det gjorde hun derimot da hun selv ble tvunget ut av skjulestedet, ifølge henne.

— Han, borgermesteren og noen andre sto der som ledere, de sto og så på at arbeidet ble utført av interahamwe, sier hun.

29-åringen forteller at hun ble lagt oppå liket av fetteren, og rettet et våpen mot. En mann, en kjenning fra Kibungo som var med i militsen, grep inn og ba om at hun ikke ble drept. Slik berget hun livet.

De fleste andre var ikke så heldige.

Drepte ikke

Hun sier hun aldri så Sadi Bugingo drepe noen selv. Derimot var han blant personene som koordinerte angrepene i forkant og deltok som leder mens massakrene pågikk, ifølge henne.

— Han var en person jeg kjente fra før. Måten Bugingo kunne plassere seg rundt i byen på det tidspunktet, sammen med lederen for militsen, det kunne man ikke gjøre uten å være blant dem som sto bak folkemordet, sier Kanyange.

TILTALT FOR FOLKEMORD: Sadi Bugingo har bodd i Bergen siden 2001. Han er tiltalt for drap eller medvirkning til drap på 2000 mennesker i Kibungo, Rwanda under folkemordet i 1994.ILLUSTRASJON: GUSTAV KVAAL