Etter flere TV-show er Raske menn-trioen tilbake på teaterscenen, der karrieren startet i 2003. Med en eim av flink pike-syndrom og antakelig sentrale plasser fra russerevyen, skolerevyen og NHH-revyen, debuterte Calle Hellevang Larsen, Anders Hoff og Øyvind Rafto med The Fast Show i 2003. De gjorde det til en del av sitt levebrød i en periode på fem år, før de i 2009 satte opp forestillingen Show 2 & 3. En halv million har kjøpt billetter til deres fysiske og musikalske show, kjent for høyt tempo og lav terskel for å blande sjangere.

De har opparbeidet seg en stor fanskare (mange barn som er gærne etter TV innbiller jeg meg), og dette showet har vært en kommersiell suksess allerede fra før premieren med 10.000 solgte billetter av 15.000. Bør resten av billettene rives bort? Svaret er vel tja.

GAMMELMODIG: Det er noe gammelmodig over flere av sketsjene, mener BTs anmelder.
VEGAR VALDE

Nitti minutter på åtti minutter begynner med en sjørøversketsj i fullt kostyme og en påkostet scenografi som ender opp i fordeler og ulemper ved å ha båt. Gjennom piratkarakterer diskuterer de plutselig hverdagens trivialiteter. Det skjer deretter et skifte hvor de skal introdusere folk til showet igjen. De har innledningsvis et metaperspektiv på det de driver med (der de forklarer hvorfor noen kommer for sent på scenen) og skal avsløre triksene sine. Tempoet er høyt og regien er stram. Det er både fysisk humor og mange sangnummer, de har sånn sett gjort kloke valg på vei inn i sceneformatet igjen.

Med to bergensere og en østlending blir det overraskende (og befriende) lite forutsigbar øst/vest-hets, men et av forestillingens fineste nummer handler om nettopp om de ulike dialektene som finnes på scenen. Kreativt og nytt utført. Trude Drevland, Brann og Bybanen er helt naturlige ingredienser, men ikke så sentralt at det ikke er mulig å bearbeide for et publikum et annet sted.

Det er noe gammelmodig over flere av sketsjene der poengene er åpenbare (det er dust å stå nærme bagasjebåndet på flyplassen, til venstre i rulletrappen og reise seg tidlig på flyet). De har en åpenbar hyllest/blåkopi til Rowan Atkinsons velkjente sjekkesketsj, der deres variant handler om å lære å snakke i store forsamlinger.

Timingen og dynamikken til de tre er god. Larsen er glimrende på bergensk hverdagspjatt, og de både synger og danser vittig sammen. Det finnes flere absurde elementer i forestillingen, både i kostyme og i manus. Disse fungerer, men kunne likevel vært utarbeidet mer. Slik forestillingen fremstår nå, presenteres både gode og mindre gode ideer, side om side, uten noen helhetlig plan. Det hele er dessuten forbløffende lite aktuelt. De har publikumstekke og ansiktsmimikk som kan delvis redde en sketsj, men selv ikke tre intenst raske menn kan løpe fra et tamt manus.