• Hesten er omtrent som en sykkel, oppmuntrer rideinstruktøren. Men jeg er blitt lurt. Bremsene virker bare av og til, og det finnes ingen pedaler som regulerer hvor fort det går.

Kjersti Kvile

— Press hælene ned!

— Stram tøylene!

— Len deg fremover!

Rådene er mange for nybegynnere på rideleir. I to dager skal vi være på hesteryggen, og vi får kyndig starthjelp fra søstrene Bergitte og Torunn Paus.

Vi har pakket snippsekken og lagt i vei mot Kvam kommune. Det var sommerlig sol da vi forlot Bergen, men i Samnanger har himmelen åpnet seg. Dette ser ut til å bli en kald fornøyelse.

«Som en sykkel»

Bergitte Paus leder rideturene og er ansvarlig for hestene, og moren Audhill Paus tar ansvar for alt annet.

— Hestene er veldig snille, forsikrer de, og Frøya som jeg skal ri, virker svært omgjengelig.

Det har regnet mye i det siste, og Bergitte skal ta med seg en gruppe ut på tur for å prøve ut terrenget. Hun har med seg sønnen Niclas (8), og venneparet Hege og Trond Hagen, og Heges datter Erika (8). Venninnene Vibeke Eide og Hildur Nytun er også med.

Før vi setter i gang skal de uerfarne få en liten innføring. Det ser ut til at fotograf og jeg er de eneste nybegynnerne, så vi følger nøye med.

— Hesten er omtrent som en sykkel, hvor tøylene er styret, sier Torunn, som skal hjelpe søsteren Bergitte med å lede.

Det høres da ganske greit ut, tenker jeg. Men det viser seg at jeg har blitt litt lurt. Frøya er slettes ingen sykkel, for bremsene virker bare fra tid til annen, og det finnes ingen pedaler som regulerer hvor fort det går. Jeg klamrer meg til manen, for det har vi lært at vi kan.

Dramatisk høydepunkt

Solen stikker frem og vi rir i to timer før vi tar pause på en høyde. Det er litt av et syn. Sju blåner, snødekte fjell.

Bergitte lurer på hvordan det går, og jeg forklarer henne at Frøya nok ikke forstår østlandsk. Etter en rådslagning blir det bestemt at jeg skal bytte hest, så etter pausen forlater jeg kjærlighetsgudinnen og stiger opp på Ruggen.

Terrenget er ulendt og litt vått, og turen får et dramatisk høydepunkt da hesten til fotografen synker i gjørmen og ruller over på siden, med rytter og det hele.

— Ergerlig, det var jo dette jeg skulle ta bilde av, sier fotografen, som ser ut til å ha sluppet med skrekken.

Jeg begynner å kjenne det i rumpe og lår, og hendene er fulle av blemmer. Det er godt å stige av hesten når vi endelig er fremme ved Borknaholo, hvor vi har leir.

Kvalitetstid med hestene

Vi skal sove i et tyvemanns telt fra det svenske forsvaret. Bergitte er ikke sikker på om det er vanntett. De mørke skyene som truer i sørøst tyder på at vi kan komme til å finne det ut i løpet av natten.

Men først er det tid for kvalitetstid med hestene, og Erika (8) viser meg hvordan

— Som de sier: Når du er på fjelltur er det viktig å pusse hestene, og bli skikkelig kjent med dem, forklarer Erika.

Til middag griller vi. Rart hvordan brente grillpølser plutselig smaker som et gourmetmåltid. En fjellbekk sildrer like ved. Fotaspernuten og Byrkjefjell troner over oss, og hvisker noe om hvor små vi mennesker er.

Hestene er sluppet ut på beitet. De er vårkåte og spretne, så vi lytter til høye hestefnis hele natten, akkompagnert av bekken som klukker.

Teltet viser seg å være relativt vanntett, men særlig varmt er det ikke. Om morgenen er nesten alle enige om at det har vært bikkjekaldt, men Erika bedyrer at hun ikke har frosset, og at hun har sovet riktig godt.

— Det eneste som var dumt var at ingen var våkne da jeg var det, sukker hun.

Farvel til Ruggen

Det går overraskende greit å sette seg på hesten igjen.

— Bare vent til vi begynner å ri, ler hjelpelederen Torunn.

Tilbaketuren blir litt avkortet, og vi rir mye på vei siden det har regnet en del.

Stive ledd, vannblemmer og vekslende vær til tross, det har vært en flott tur. Selv om det er med en viss lettelse vi sier farvel, Ruggen og jeg.

Det skal være sagt: Det er ingenting som en fjelltur for å sette pris på de små tingene her i livet: dusj, en varm seng og tørre sokker.

Men ingenting er så stemningsfullt som å sitte rundt et bål, med kaffe i nevene og vrinsk i ørene en sval sommerkveld.

SMART: Niclaus Paus har funnet sin egen, kreative måte å bestige hesten på.<br/>BJØRN DJUPVIK (foto)