En marmortrapp fører ned til det aller helligste i Logen. I det blåmalte taket over trappen viser gullstjerner vei. Like under Wesselstuen, et av de mest besøkte vannhull i byen, lar det gode borgerskap hemningene fare. Rommet der nede er som en teaterscene. Veggene er dekorert med bergenske sjøboder. Der er kjøbmend og embetsmenn med langt korketrekkerhår og fargerike frakker. En gledespike byr frem sine struttende varer.

Gamle tretønner med skinnputer gjør nytte som stoler. På et gammelt eikebord ligger tavle, kritt — og en griffel for de aller mest tradisjonstro. Kjeglesporten er forløperen til bowling og kom med hanseatene til Bergen.

Onsdag fra halv fem til halv seks er det «Susan» som regjerer banen. For Friele et tidspunkt han gjør sitt ytterste for å skjerme. «Susan», som ble stiftet som egen klubb i 1976, er med sine 15 medlemmer fulltegnet. Foruten Friele er skipsreder og barndomsvenn Rolf Westfal-Larsen med. Rieberdirektør Svein Steen Thomassen er en annen personlig venn i klubben. De andre er etter hvert blitt Frieles gode tjommier. Det er typograf Jan Berstad, kjøpmann Per A. Eidenbom, direktør Hendrik Fasmer, disponent Reidar Frønsdal jr., direktør og reklamemann Lasse Færøvik, advokat Jan Gulbrandsen, siviløkonom Finn Hille Halvorsen, advokat Ernst G. Hansen, gullsmed Egil Knudsen, vaktmester Arne J. Lien, siviløkonom Knut Jacob Meland og investor og vinbonde Thor Mowinckel.

Stemningen er høy og replikkene sitter løst når «Susan» samles. Bortsett fra når slaget slås. Da er det dyp konsentrasjon. Ikke et kjegleslag blir slått uten at resultatet sirlig noteres. Null treff og en tier i straffebot vil stå svart på hvitt i protokollen for all fremtid.

Over sittegruppen i lokalet ved siden av kjeglebanen henger bilder av alle klubbene og deres trofeer opp gjennom tidene. Bare en eneste kvinne har fått plass i bildegalleriet. Iranske dronning Faradiba med kort, elegant kjole, hatt på hodet og med kulen for kjeglespill i hånden. Det står ingenting i loven om at kvinner ikke kan bli medlemmer. De må bare, på lik linje med menn, bli foreslått. Ennå, etter 200 år, har ingen kommet på tanken å foreslå en kvinne som medlem.

«Det er ikke det at vi er mot likestilling, men er det nå så ille om vi menn beholder denne klubben for oss selv? I alle andre sammenhenger er vi jo sammen med kvinner.» Hjertesukket fra en av byens advokater bifalles med ivrige nikk.

«Den gode Hensigt» har enkle hensikter. Formålet er å yte medlemmene atspredelse og adgang til lesning. Selskapet har en historie like lang som Friele-familien. Ett år før skipper Herman Friele i 1799 låret seilene til briggens «Venskab» og gikk i land for å slå seg opp som kjøbmand i Bergen, ble selskapet «Den gode Hensigt» stiftet. På 1800-tallet var klubbens makt overveldende.

«Det var i grunn de samme herrer som valgte direktører på Logen og kåret byens stortingsmenn, men som utmerkelse rangerte det å være stortingsmann atskillig lavere enn det å være direktør på Logen,» skriver Bernt Lorentzen i selskapets jubileumsbok. Fra klubbens lukkede rom ble byen styrt av det gode borgerskap. «Den gode Hensigt» tok seg en periode like godt av byens representasjonsoppgaver på vegne av kommunen.

Da Olav Lofthus, som var redaktør i Bergens Tidende i 20 år mot slutten av 1800-tallet, ble spurt om det ikke var på tide at han skaffet seg en telefon, svarte han: «Hva skal jeg med telefon? Jeg spiser jo min formiddagsmat i Logen hver dag.»