– Ditt forbannede rævhåll ...

– ... unnskyld?

– ... er egentlig et positivt uttrykk!

– Er det?

– Ja. Jo. Men det kommer naturligvis litt an på hvordan du sier det, sier skuespiller og gjøgler Frode Rasmussen.

Nokke for seg sjøl Rett på sak, ikke indirekte og underfundig. Frekk, men aldri ondskapsfull. Usensurert, men med et positivt utgangspunkt. Alt sammen typiske trekk ved den bergenske humoren, mener Rasmussen.

– Akkurat som kjuagutten!

– Bergenseren er også kjent for å være stor i kjeften?

Det blir stille.

– Stor i kjeften ... Det er en sånn negativ greie. Jeg vil heller si direkte. Utadvendt. Som Evy'en, sier Rasmussen.

Rappkjeftede Evy. Bergenserinnen som over en Lumumba eller fem – favorittdrinken med konjakk og sjokolademelk – kom i kontakt med høy og lav på byens barer.

– Pleeeease, releeease me, let me goooooo ... E du med?

I et magisk øyeblikk er Evy'en tilbake på barkrakken fra sitt spanske eksil.

– Hallaien, ditt forbannade rævhåll! Kossen e det med deg, spør den myke kvinnestemmen omsorgsfullt.

Gje meg en H for Holberg! Evy'en materialiserte seg første gang under en Ole Paus-revy i 1989, og gjorde braksuksess. Hun ble selve symbolet på den utadvendte, blide, frekke, folkelige, snakkesalige bergenseren.

– Evy'en kjente alle. Hun var pang! Rett på sak! Gløgg, rask i replikken og hjertelig til stede, sier Evy'ens alter ego.

Typisk bergenser, med andre ord.

Evy'en står med stiletthælene solid plantet i en humortradisjon med utgangspunkt i motsetninger mellom høy og lav, fattig og rik – helt tilbake til salig Ludvig Holbergs tid.

– Hos Holberg er dette grunnleggende. Han er den som har betydd aller mest for humoren både her og i Danmark, slår Rasmussen fast.

Holberg var bare 19 år da han i 1702 flyttet fra Bergen, men stilen og humoren forble umiskjennelig bergensk.

I Holbergs komedier, sier Rasmussen, er det alltid noen som prøver å være bedre enn andre.

– I stykker som «Erasmus Montanus» og «Jeppe på Bjerget» avkler han karakterene hovmod, maktsyke og dumhet. Holberg var folkelesning på 1700-tallet, og er den største forfatteren vi noen gang har hatt!

Fisefint på Kalfaret Også i bergensvisene, som «Fjellveivisen», og i Hans Wiers-Jenssens lystspill «Jan Herwitz» er konflikten mellom høy og lav gjennomgående.

«Jan Herwitz», bergensernes guddommelige komedie, er et bitende stykke satire over et selvgodt småbymiljø i Bergen i 1830-årene. Stykket er det mest spilte på Den Nationale Scene siden premieren i 1913, og i september er det på'an igjen.

En annen erkebergenser som harselerer med makt, kunst og kultur, «alle disse fisefine greiene» hos maktelite og borgerskap, er herren Pfitzner fra Kalfaret, nok en rasmussensk figur.

– Også i skipsredermiljøet ler folk av ham. Det er fordi bergensere har selvironi, hevder Rasmussen.

– Har det regnet lenge? Han underbygger påstanden med et brev han fikk fra en herre fra Kalfaret etter en Pfitzner-sketsj. Mannen hadde sittet på første benk.

– Jeg spytter litt når jeg står på scenen, og han hadde fått noen klyser i trynet. «Men jeg må bare si dem, Rasmussen», skrev han, «at jeg nøt hver spyttedråpe!»

Selvironien gjør at bergenseren kan spøke med det meste: Fra bergenske institusjoner som 17. mai-prosesjonen og Sportsklubben Brann til det mest bergenske av alt – regnet. En klassiker er historien om østlendingen som spør en liten bergenser:

– Si meg, lille gutt, har det regnet lenge her i Bergen?

– Eg vet ikkje, eg er bare syv år!

Billemann og Bollemann I sitt 65 år lange liv har Rasmussen hatt adresse både på Møhlenpris, Paradis, Blomsterdalen, Breistølen og – for å unngå bombene under krigen – Os.

– Jeg regner meg som halvstril, og har solidarisert meg med strilen. I gamle dager var det forresten nok å bare si Sotra, så lo bergenserne seg i hel!

Som liten hørte han på Sverre Eriksens humorserie om Kallemand og Amandus på Bergen lokal.

– Vi ble oppdratt til bergensk humor.

Billemann og Bollemann-vitser var også populært. Som den om Billemann og Bollemann som gikk tur på Fløyen. I en av de bratte svingene mistet Bollemann en skive, som datt ned i hodet på en dame lenger nede.

– Var det med vilje, ropte hun.

– Nei, det var med sukker, ropte Bollemann tilbake.

Hunden fikk magesår Som smågutt syntes Frode'n at det var spennende å springe etter byens originaler. Finnemannen, som «mor sa vi måtte passe oss for», og Vikingen, «den første som gikk i hullkort, eller miniskjørt» på 50-tallet.

– I dag er Bergen mye mer homogent.

Men det er ikke mye homogent over Evy'en. Hun, som har fortid både som fabrikkjente på Merino-spinneriet uti Sandviken, og som pen frue i det bergenske borgerskap. Ekteskapet med en herre fra Fana varte bare i to måneder. Da hadde Evy'en fått nok.

– Hun pleide å si at det var så mye trøbbel i villaen på Paradis at til og med St. Bernhardshunden fikk blødende magesår, sier Rasmussen.

Evy'en er høyt elsket og dypt savnet i hjembyen. I dag bor hun på Palma de Mallorca med en lokal bartender.

– Men det går knapt en dag uten at noen spør: Når kommer Evy'en tilbake?

Tidlegare har vi besøkt strilane Geir Styve og Bjørn Jensen, sunnhordlendingen Ole Bergesen, hardingen Guttorm Rogdaberg, sogningen Jon Skjerdal nordfjordingen Olav R. Faleid.

RUNE SÆVIG