For det sildrer i store spørsmål fremdeles, over en uke etter at 12 år gamle Irdwand ble mobbet til armbrudd inne på skolen. I skoletiden.

Det er sånt som ikke skal skje. Og det drypper litt skam på alle og enhver, alle som burde ha sett eller gjort. Og så kommer det journalister og spør og graver, syndebukker skal finnes, ansvar skal fordeles. For snart ett år siden var det en overgrepssak som rystet området. Og nå mobbing. Det er ikke behagelig.

Tidligere i uken var det møte med alle foreldrene på skolen. Noen var rasende. Noen fortvilet. Noen fikk snakke. En mor fikk munnkurv.

Det har vært vanskelig å takle, dette med skyld, uskyld, skyldfølelse, sinne, og frykt for å miste grepet.

ONSDAG FORMIDDAG står det en guttunge i skolegården i Kringlebotn og roper.

— Øyh, er du fra avisen?

— Ja, fra Bergens Tidende.

— Eg syns dåkkar overdriver!

Ja vel. Men det var Irdwand som var alene. Og som brakk armen.

I nedbøren av forklaringer, meninger, påstander og begreper som «sosiale koder», «samhandling» og «enkeltepisoder» er det kanskje lett å glemme det. Fremdeles.

MEN KRINGLEBOTN har begynt på jobben. Kanskje mest handlekraftig er Irdwands egne kolleger. Elevrådsformann Camilla Klepsland (13) har vært hjemme hos Irdwand allerede.

— Jeg ble helt sjokkert. Og sint. Det er utrolig at sånt kan skje her. Jeg har i alle fall aldri sett noen bli mobbet her før. Jeg tror kanskje det ble så mange misforståelser etter hvert, og så utartet det seg, sier Camilla.

Camilla og venninnene står og nifryser i kulingen på skoleplassen. Stemningen er blitt litt merkelig, etter den dagen.

— Jeg håper inderlig han kommer tilbake. Vi har skrevet brev til ham og laget kort til ham og sånt, og jeg håper det hjelper. Han virket ganske sliten, men jeg tror han satte pris på det.

Camilla tenker en del på de andre guttene og.

— Tror det går greit med dem og. Håper bare ikke det blir vanskelig for dem. Etterpå.

— Men vi er flink til å ta vare på hverandre, sier Camilla.

ONSDAG MORGEN, og gråregnet driver som tunge gardiner over dalen, feier småsint over åsen og legger seg klamt om Ulriken et sted.

Kringlebotn kveiler seg opp fra Sanddalen mot Helldalsåsen. Nøye tilpassete 90-tallshus stabler seg oppover i geografien som legoklosser, fjellet er overstrødd med BOB-hus og Vestbo-blokker. Røsker du vekk en av de nederste husrekkene kan hele Kringlebotn komme til å ramle sammen. Det føles kanskje sånn nå.

DE FLESTE VI SNAKKER MED er sjokkert og overrasket. Noen få er ikke. En av dem er Terje Dyrkolbotn. Han trener basketballaget til Kringlebotns 12-årsgutter hver onsdag ettermiddag. Han har bodd i området siden 1988. Og han har sett en del.

— Før i tiden var det sånn at alle kjente alle. Men det er blitt tøffere her de siste årene. Mer hærverk og gjenger. Men det overrasker meg at det skjer sånt med såpass unge, sier Dyrkolbotn.

— Men du vet hvordan det er: Fløtepus hjemme, tøff i trynet ute ...

SENERE PÅ ONSDAGSKVELDEN blir Pål Elde litt oppgitt. Pål har bodd i Kringlebotn siden 1990, og har vært drivende kraft i velforeningen, han kjenner stedet, folkene, rutinene, miljøet.

Alle har bedt oss ringe til Pål. Og Pål nekter å akseptere at Kringlebotn skal stemples som et nytt og feilslått urbaniseringsprosjekt. Et problemområde.

— Vi er ikke et nytt Sandsli, vi er ikke et nytt Bønes. En av grunnene til at vi gikk så tungt inn i det sosiale arbeidet her oppe fra starten, var at vi skulle bygge nettverk, at vi skulle forebygge alt som følger med en så kraftig utbygging. Og vi har hatt et tett nettverk her oppe i ti år nå, sier Pål.

PÅL SITTER I STUEN med formidabel utsikt over Midttun og Fana, og tenker mye på det som har skjedd.

— Min første reaksjon var at dette er helt forferdelig, jeg ble rasende. Alle her oppe snakker om det med kollektiv avsky. Men heldigvis er det ikke blitt en kollektiv depresjon av det, sier han.

Vi spaserer en tur. Skolen ligger og duver i mørket, bare et par minutter unna. Alt er så nært innpå i Kringlebotn. Pål forteller at det er blitt røffere. Mer pøbelaffærer, knuste flasker, tull og tøys.

— Det dreier seg om en kjerne på ti-tolv ungdommer. Det vet vi. Og de skal vi klare å ta oss av. Men det er nå fremover vi får de store ungdomskullene her oppe. Det er nå det kommer. Sier Pål.

— Men det går ikke an å sykemelde hele Kringlebotn. Vi må gå inn i det med åpne øyne. Og innse at det kan skje igjen, også her.

DET HAR TROLIG SKJEDD FØR . I mindre skala. I 1999 var det hete debatter i Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) ved skolen. Foreldrene ville finne ut om det var mobbeproblemer ved Kringlebotn skole, og ville gjerne kartlegge miljøet etter Olweus-metoden, som mange andre bergensskoler har brukt.

Skolen var ikke like entusiastisk for ideen.

Det ble litt tautrekking.

Men undersøkelsen ble gjennomført. Og Kringlebotn kom relativt godt fra det. Men at skolen var kjemisk fri for mobbing ville de færreste være med på.

DET FINNES IKKE GRAFFITI på Kringlebotn skole. Det ser nesten påfallende taggefritt ut.

Men på ettersommeren i fjor var det noen guttunger der med sprayboksene sine. Graffitigutta ble sett, rapportert og hentet inn. Så måtte de male over graffitien sin selv. Og betale for malingen i tillegg.

For Kringlebotn tar godt vare på skolen sin. Den ble til for ti år siden etter kokende engasjement fra foreldre og barn. Det er jubileum til våren.

— Vi passer på hverandre her. Folk bor jo veldig tett, de ser nesten inn i kjøkkenet til hverandre. Men om det er mer lukket miljø her enn andre steder, det vet jeg ikke, sier rektor Nora Stegane.

VED REKTORS KONTOR på Kringlebotn skole henger en plakat med digre, blomstrende bokstaver: «Barn har rett», står det. Nesten ufrivillig ironisk, etter siste ukens hendelser.

— Det er forferdelig når kreftene er så store som i dette tilfellet. Det er svært alvorlig. Og vi vil ikke ha det sånn, sier rektor.

Rektor Nora har snakket med journalister hele uken. Men vi må stille et par spørsmål til.

— Har skolen vært for lite villig til å ta imot hjelp mot mobbing?

— Nei, slett ikke. Dersom det er vanskelige saker, er vi flinke til å kalle inn ekstra ressurspersoner. Jeg er ikke så redd for skolens rykte. Jeg tror vi kan snu dette til noe konstruktivt.

— Har dere vært for lite flink til å ta selvkritikk da?

— Jeg mener vi har tatt masse selvkritikk. Vi har hatt mange møter, og vi har snakket ut. Men det er klart at når sånt skjer, så er vi ikke gode nok. Og da må vi skjerpe oss. Vi skal ha null toleranse for mobbing og rasisme, sier Nora Stegane.

DET SINNSSYKE ONSDAGSVÆRET har dratt videre for å plage noen andre. Og over skoleplassen går 15 år gamle Maren Kvinge med retrieveren Tuva.

Maren har tidligere gått på Kringlebotn skole. Nå går hun på Hop ungdomsskole, og er plukket ut til å drive med elevmekling. Maren er blant dem som skal kvele mobbing, før det får sjanse til å utvikle seg. Hun vet at det virker. Men hun er litt oppgitt nå.

— Jeg blir så sint! Det er grusomt at flere går løs på en medelev på den måten. Og så reagerer jeg så sterkt på at skolen lar det gå så lang tid før de gjør noe med det. Fatter det ikke, sier Maren.

Men hun tror det kommer til å ordne seg. Kringlebotn kommer til å få sving på ting, tror 15-åringen.

— Jeg tror ikke dette ødelegger for karrieren til Kringlebotn, for å si det sånn.

ALLE FOTO: EIRIK BREKKE