Det foreligger nemlig en privat reguleringsplan som går ut på å sprenge bort det området på Skaganeset som i minst fem tusen år var utgangspunkt for den utrolige hvalfangsten lokalbefolkningen gjorde helt opp til moderne tid.

Vi har bare lånt jorden av våre etterkommere. Og jeg synes faktisk våre barn også bør få lære om denne unike hvalfangerkulturen gjennom selv å se der alt skjedde, sier Sverre Sangolt til Bergens Tidende. Som historie— og kulturinteressert nabo har han gjennom lengre tid kjempet mot at Sotra Steinindustri skal få utvide industriområdet på Skaganeset.

Sund kommune planlegger å arrangere en storstilt hvalfestival. Og det foreligger planer om en dokumentarfilm om hvalfangsten i Sund. Samtidig er det viktigste området knyttet til hvalfangsten i fare. Et område som i alle fall er blitt benyttet til fangst i 5000 år. Det viser steinalderfunn. Snakk om dobbeltmoral, sier Sangolt.

Mystisk hvalfangst

I en utredning fra professor Egil Ole Øen, ved Institutt for arktisk veterinærmedisin ved Universitetet i Tromsø, blir det redegjort for hvor spesielle fangstmetodene i Sund egentlig var. Og hvor viktig landskapet var for at fangsten kunne gjennomføres.

«En helt særegen fangst av vågehval fant inntil slutten av forrige århundre sted i Skogsvågen på Sotra. Der stengte de vågehval inne i Kvalvågen og avlivet den ved hjelp av piler. Fangsten var svært spesiell og forbundet med ikke så lite mystikk», skriver Øen blant annet.

Skutt med egen gift

Kort fortalt satt folk vakt om våren for å se om det kom hval i Skogsvågen. Og enten de ble skremt eller dro inn i Kvalvågen av fri vilje, spiller mindre rolle. Poenget er at da slapp alle i området det de hadde i hendene, og fikk stengt av Kvalvågen. Og så ble det sendt bud på de beste skytterne, som ved hjelp av armbrøst, piler, skutler og lanser angrep hvalene fra Kjølpehaugene.

Og ganske små piler, innsatt med gift fra tidligere drepte hvaler, var nok til å få ram på pattedyrene.

For det var nemlig denne giften som var det unike med selve fangsten. I generasjoner hadde folk i Sund visst at man aldri skulle rengjøre en pil som hadde truffet en hval, men bruke den uren om igjen på neste hval. Det viste seg nemlig at rundt såret oppstod det raskt en slags forråtnelse.

Armauer Hansen

Frem til 1880-årene var det ingen som skjønte hvordan de små pilene som bare så vidt trengte gjennom spekket, kunne drepe et så stort dyr som en vågehval. I Sund bare gjorde man det man hadde lært av forfedrene. Men rundt 1885 kom selveste leprabasillens oppdager, Armauer Hansen, og kollegaen Peter Ivar Nielsen til Kvalvågen for å lære av hvalfangerne. Deres forskning resulterte til slutt i at hvalene faktisk ble påført det i dag veldig kjente miltbrannemfysemet. Det var rett og slett en bakterie av slekten Clostridium, som finnes i jorden, som fikk hvalene til å dø. Opprinnelig må piler ha ligget i jorden før de ble brukt på hvaler. Og så levde bakteriene videre i de kjøttstykkene hvalfangerne skar ut ved neste treff. Slik rammet man hvaler med bakteriesmitte i århundrer etter århundrer.

Visste råd

Selvsagt var slikt halvråttent hvalkjøtt også livsfarlig for mennesker. Men i Sund skar man alltid bort de kjøttstykkene som var farlige. Armauer Hansen ville vite hvordan man visste hva som var farlig. Svaret var enkelt: Det farlige kjøttet fløt. Det gode kjøttet sank.

Fangstmetodene i Sund er også beskrevet av Pontoppidan i Norges naturlige historie i 1753 og av presten i Sund, A. Christie i 1785. Han viser også til at fangstmetodene så tidlig som på 1100-tallet er nevnt i opptegnelser ved bispestolen i Bergen.

— Den viktige pilskytingen ble utført fra Kjølpehaugene. Et område som nå kan bli sprengt i filler, sier Sverre Sangolt.

— Uten dette viktige området er det viktigste borte av den viktige kulturhistorien, sier han.

I FARE: Sverre Sangholt er oppgitt over planene om å gjøre området i bakgrunnen om til industriområdet. I praksis betyr det at utgangspunktet for den unike hvalfangsten fjernes. Foto: Vegard Valde
VEGARD VALDE