— Å, nehei! Det er det ingen som tør! Navnebytte ble tatt opp på bedehuset en gang, men da skal jeg si det ble protester. Navnet er så innarbeidet nå, folk vet hvem vi er. Det nytter ikke å gjøre noe med det, svarer formann Harriet Hope (79) og rister bestemt på hodet.

De taktfaste klikkelydene fra strikkepinner blander seg med ivrige damestemmer og forsiktig slurping fra kaffekoppene. Det er foreningsmøte og fem hyggelige damer har sluppet oss inn i varmen. De kaller seg Unge Kvinners Misjonsforening og foreningen har alltid hatt det navnet - i snart 90 år. De samles en gang i måneden, noen timer på ettermiddagen.

Reagerte på navnet

— Jeg må nå si at jeg reagerte veldig på det navnet da jeg begynte her, sier kasserer Kari Obrestad (72).

Hun er blant ferskingene i foreningen og har bare vært med siden hun ble pensjonist. Hun mangler liksom det rette historiske perspektivet og møter ikke den helt store forståelsen.

De fleste damene i foreningen har slektninger som har vært medlemmer før, både mødre og bestemødre. Anny Haugland (93) begynte i foreningen under krigen og Kjellaug Økland (68) forteller at tanten Hilda var formann i sånn omtrent 80 år.

Sølvskjær i håret

— Det fremkaller i alle fall litt munterhet dette navnet vårt, påpeker Kari og forteller historien om en mindre inspirerende misjonssamling for noen år siden. Kirken var full av folk, og de ulike foreningene og organisasjonene som var til stede ble presentert med navn. Da turen kom til Unge Kvinners Misjonsforening reiste Kari seg som representant. Hun hadde et mistenkelig sølvskjær i håret. Det ble helt stille, og så begynte folk å le.

— Det som skjedde var sikkert ikke vondt ment, formaner damene og humrer.

Lydnivået stiger. Nettopp på grunn av lydnivået har mannen til dagens vertinne Hansine Myntevik (77) funnet det best å evakuere ned i kjelleren.

Smørbrød og salmesang

Hansine tryller frem fat på fat med delikate smørbrød og rykende kakao med krem.

— Tiden går så fort her. Det sosiale er viktig, men vi har alltid andakt først og så synger vi litt, forklarer damene.

Salmeboken og brillene ligger fremme. På hver eneste samling er det dessuten kollekt. Venninnene gir av egne penger, men har ofte med seg gaver fra medlemmer som ikke er i stand til å komme selv lenger.

— Så får vi jo noen skriv av og til, som holder oss orientert. Det er veldig spennende å få være med, og hjelpe til, forklarer Harriet.

Det er hun som pleier å ta seg av høytlesningen når brevene fra Det Norske Misjonsselskap og Den indre Sjømannsmisjon dumper ned i postkassen.

Tenåringer i bresjen

Unge Kvinners Misjonsforening var nok et veldig passende navn da foreningen ble startet av tenåringer i 1913. Den allerede nevnte tante Hilda var blant pionerene, 13 år gammel var hun da hun startet. I dag er rekruttering den store utfordringen.

— Å kunne strikke labber med heler er nok opptakskravet her, smiler damene.

De forklarer at de var nødt til å lære seg og strikke saker og ting under krigen, for ikke å fryse i hjel. Så enkelt var det. I dag er mye annerledes.

Årets store høydepunkt

Selv om det ikke er et krav at alt som strikkes og broderes og hekles i foreningstiden skal gis til den årlige basaren, er basaren uten tvil årets viktigste begivenhet for misjonsforeningen. Da selges det lodd for harde livet, og damene trasker bygden på kryss og tvers som loddselgere - enten de liker det eller ikke.

I fjor sendte foreningen 15.500 kroner til misjonen etter basaren. Å få oversikt over hvor mange penger det er blitt i løpet av de snart 90 årene som har gått siden starten, er en utfordring selv for kasserer Kari. Men damene i foreningen fortsetter arbeidet sitt for misjonen så lenge helsen holder.

— Innvendig er vi jo 20 år omtrentlig. Vi er i vår andre ungdom, sier venninnene i et forsvar for navnevalget, og spør leende om jeg har hørt om «fattigmannstrøst»?

UNGE TIL SINNS. Fra venstre: Hansine Myntevik (77), Kari Obrestad (72), Harriet Hope (79), Kjellaug Økland (68) og Aslaug Roppestad (72). Anny Haugland (92) og Milly Hjellestad (91) var ikke til stede da bildet ble tatt.
FOTO: REMI DAVID FAGERVIK