Dette er den første som gir oss et komplett bilde av ubåtflåten i Norge, som hadde baser i Bergen, Trondheim og Narvik. Historiker Svein Aage Knudsen har snakket med flere av veteranene, som gir oss et bilde av livet i land og om bord.

Boken handler mer om folkene og apparatet bak, og mindre om båtene. For det krevdes en enorm organisasjon. Båtene skulle vedlikeholdes og utstyres, mannskapene skulle ha forpleining, velferdstilbud, helse. Ubåtmannskapene utgjorde bare ti prosent av denne organisasjonen.

Dette var unge folk, 18-25 år gamle, med lengsler, følelser og drømmer. De ble kastet ut i en krig som tok livet av de fleste. Av 39.000 mann ble 30.000 værende igjen på havet.

Et samfunn uten menn

I Tyskland er en hel generasjon farløse. En av Knudsens venner fortalte at i hans klasse på 25 gutter var det bare seks som hadde en far.

Mannskapene ble beordret. Riktignok var det noen få som meldte seg frivillig i begynnelsen av krigen, da det gikk godt for ubåtene og mannskapene fikk heltestatus, men de fleste fikk ikke noe valg. Filmen «Das Boot» gir oss et godt og realistisk bilde av livet om bord mens det ennå vår mulig å operere noenlunde fritt ute på havet.

Det gikk godt for dem i begynnelsen, men i 1943 snudde krigslykken. De allierte ble teknisk og teknologisk overlegne, og det ble livsfarlig om bord i ubåtene. Tapene av båter og mannskap økte dramatisk. Jegeren var blitt den jagede.

For å holde oppe moralen blant mannskapene satset marineledelsen på forskjellige velferdstiltak og propaganda. Det ble gjort stor stas på mennene. I land fikk de alle former for goder. Mannskapene bodde i gode brakker på Melkeplassen. De fikk god forpleining, det ble vist filmer, de hadde fotballturneer, musikkorkestre kom på besøk, de hadde til og med en bordell i Kong Oscars gate.

Guttungen på Møhlenpris

Svein Aage Knudsen vokste opp på Møhlenpris. Herfra så han de norske ubåtene som kom og gikk til Marineholmen før basen på Haakonsvern ble bygget. Av foreldrene fikk han høre at noen år før var det tyske ubåter som seilte forbi. Svein Aage Knudsen glemte aldri disse fortellingene han fikk høre som gutt.

I 1993 fikk han et oppdrag for Byarkivet ved det tyske militærarkivet i Koblenz, og kom over et rikt og hittil ukjent bildemateriale med tilknytning til den tyske ubåtaktiviteten i Bergen.

Han fikk lyst til å undersøke mer.

I Cuxhaven ble han kjent med Horst Bredow, leder for ubåtarkivet. Gjennom ham fikk Knudsen kontakt med flere veteraner fra ubåtflåten. Etter hvert kom han så tett inn på dem at han fikk høre historiene deres.

Det som begynte med bilder, endte med bok. I fjor ble den utgitt i Tyskland, nå foreligger den på norsk.

MARINEHOLMEN: U 59 legger til kai i begynnelsen av august 1940. Ubåten er nettopp kommet inn fra tokt i Nord-Atlanteren. Seilskipet er «Statsraad Lehmkuhl», som seinere ble omdøpt til «Westwärts» og brukt som losjiskip. Skipetlå da lange perioder i Åstveitsvågen. (Svein Aage Knudsen)
UNDERHOLDNING: Konsert på Melkeplassen på Dönitz-Platz. (Paul Sedal)