«En ung Oslo-mann ved navn Bjørn Werner som i den siste tiden har oppholdt seg på en hytte i Svartskogen, et av skogdistriktene i Østerdalen, er meldt forsvunnet. Werner har i tre uker bodd alene på hytta og har så vidt vites ikke vært i kontakt med andre mennesker i dette tidsrommet. Distriktets lensmann hevder i sin innberetning til Oslo politi å ha sikre beviser for at det foreligger et selvmord; bestemte spor tyder på at Werner må ha druknet seg i Blåtjern.»

Thorbjørn Harr leser fra Bernhard Borges, alias André Bjerke, «De dødes tjern». I den nyoppussede Østbanehallen har vi spist oksehalesuppe med aromatiske grønnsaker, en halv hummer med kjørvel, pesto og sitron, gåsesteik med sjampinjongfrikassé og jordbær med hjemmelaget vaniljeis.

Snart er vi på vei over fjellet med en spesialinnredet vogn. Vi er rundt 15 samlet i en jernbanevogn, som er bygget om med innredning fra 30-tallet. De harde benkene skal nok holde oss våkne på vei over fjellet. Lyset skifter fra rødt til gult og blått. Sammen med André Bjerke og Thorbjørn Harr reiser vi på første klasse, i alle fall når det gjelder spenning. Harr leser og leser. Han har startet høytlesingen i østbanelokalene fordi togturen til Bergen er for kort. Nå sitter vi rundt skuespilleren, ivrig lyttende til Harrs behagelige røst.

Anastasia Mukhina (14) og moren, Olga Mukhina, har meldt seg på for å få litt spenning på vei til Bergen.

— Vi har gledet oss lenge til å se Bergen, og nå er vi på vei. Denne turen gjør det selvfølgelig ekstra spennende. Dette er bra laget til. Det er en veldig spennende følelse, som å være på en skummel hyttetur. Effektene med lyd og lys er veldig fine, og serveringen var veldig fin. Dette er et bra opplegg. Og nei, jeg er ikke trøtt, sier Anastasia.

For andre gjør togets bevegelser det nesten umulig ikke å bli trøtt. De harde benkene tar på etter hvert som vi nærmer oss høyfjellet.

Plutselig står det en svær kar i frakk midt i vognen. I det blå lyset ser han fryktinngytende ut. I neste øyeblikk går lyset. Når det kommer på igjen, er skikkelsen forsvunnet.

Thorbjørn Harr fortsetter.

«En kort stund etter at Sonja er forsvunnet under vannflaten, dukker Werner ut av skogen. Han går frem til bredden og stanser på avsatsen; plutselig knytter kroppen hans seg i et epileptisk anfall, et typisk symptom hos kriminelle psykopater. Han faller forover, og med et gjennomtrengende skrik, Tore Gruviks dødsskrik, styrter han ned i tjernet. Med forestillingen om endelig en gang å forene seg med sin elskede dør Bjørn Werner.