— One. Tooo. Thlea.

Pause.

Armene mine går på hans befaling opp i et kryss over hodet mitt, sprer seg ut til siden som en spansk flamencovifte, møtes igjen ved mellomgulvet, snur seg med flatene fra hverandre og starter på samme rundtur igjen.

— Konfåtabli. Fållåo mi, sier han med myk, rolig stemme. Men akkurat så myndig at jeg også adlyder.

Det er bare en gjetning, men jeg antar at han mener «comfortably». Jeg skal gjøre bevegelsen avslappet, uten spenninger i musklene.

Fra to verdener

Her står vi, to mennesker fra hver side av kloden. Han, en kinesisk yppersteprest i sitt fag med visittkortet fullt av titler, verv og utmerkelser. Men med fattig engelsk ordforråd. Jeg, norsk journalist med noe kampkunsterfaring. Åpen for det meste, her for å formidle opplevelsen av en privattime med Yiquan-mester Lin ZhaoLun.

Kommunikasjonen går derfor mest via kroppen. Kroppsspråk og demonstrasjoner av hvordan øvelsene skal utføres.

Mr. ZhaoLun er litt over 1.70 høy. Han har konsentrerte, men milde øyne bak kraftige, svarte brilleinnfatninger. Han går med mørk kordfløyelsebukse og militærgrønn bomullsgenser mot den norske kulden. Han er pensjonert lærer av yrke.

— Look at mi.

Bevegelsene endrer seg.

Armene mine skal nå forme en slags baug av en båt. Med den skal jeg fange luftrommet foran meg. Og ta sirkler nå også.

Til denne timen kommer jeg med en viss anelse om hva chi er. Ki'en, kraftsenteret i magen din. Energiknutepunktet som selvet i sin ytterste konsekvens springer ut fra. Kampkunst handler for en stor del om å fange chi'en. Bli den bevisst, lokalisere den og bruke den aktivt. Det er bevisst bruk av chi'en som gjør en kung fu-utøver i stand til å gå på spisse sverd. Det er chi-sentrering som får en karatemann til å knuse murstein med bare nevene.

Du har det i deg. Alle har det i seg. Det gjelder bare å identifisere den og bruke denne indre kraften.

- Klåus jur ais

— Slåoli. Tink åf a butiful vju. Klåus jur ais.

Jeg lukker øynene og prøver å se for meg en vakker timoteieng med blomster. Klisjebildet for en nordmann, sikkert. Men - et beautiful view.

Det er nå den egentlige reisen begynner. Øvelsene hittil, var bare oppvarming. En klargjøring av meridianene. En åpning av kroppens energibaner.

Han retter på knærne mine. Jeg skal stå med en lett bøy, fjellstøtt og utholdende, krever denne posisjonen. Jeg skjønner det. Jeg skal være limt fast i gulvet. Kampkunst har dette leie kravet, utholdenhetstesten som går ut på å tvinge sinnet til tåle 20-30 minutter, ja opptil en time i samme, fryste posisjon.

På vei i vater

Først har jeg problemer med å slappe ordentlig av. Situasjonen er uvant. Det står en fremmed kinesisk mann, riktignok med milde øyne, litt vel langt innenfor kroppsgrensesonen min. Han retter på holdningen min, drar hendene fjærlett over bakhodet mitt. Jeg innbiller meg at han fører hendene i sirkler over hodet på meg. Gjør han det? Eller kommer lyden fra et annet sted, mer bak meg?

Etter hvert rister hendene hans når de passerer en millimeter forbi skuldrene mine, armene, etter hvert magen. Her jobber han intenst. Sirkler rundt og rundt som om han liksom spiller på usynlige strenger. Han prøver å fokusere chi'en min. Prøver å få meg i vater, så den indre kraften min kan konsentreres og flyte balansert og fritt. Slik den skal.

Nå er han foran meg. Med lukkende øyne er det kun hørsel og sanser som forteller meg at han står i front og vurderer. Ser om jeg tar imot, om jeg klarer å samle kraften. Jeg føler meg iakttatt. Gjennomskuet, bokstavelig talt. Og buksen min, har den seget litt ned?

Jaja. Mr. ZhaoLun skal ha healerevner også. Han ser sikkert at jeg egentlig har vært i god form en gang, men at stressmuskler og 15 års skiftarbeid har gjort noe med chi'en min. Jeg er nok ikke helt i vater.

La tankene fare

Pyttsan, jeg slipper meg løs! tenker jeg. Og reaksjonen er umiddelbar. Når sinnet løsner lenkene, flyr jeg som en sommerfugl mot taket. Kjenner at spenningen slipper, lar kroppen styre.

Mr. ZhaoLun har bedt meg om å holde hendene med håndflatene opp, ved hoftekammen, som om jeg skal ta imot en gave og holde den i en smal skål foran magen.

Det går greit det. Hendene hviler der og venter på en overraskelse. Gjør jobben. Inntil videre.

Inntil jeg kjenner at de begynner å leve sitt eget liv. Til min fortvilelse, egentlig. Dette har jeg jo ikke fått beskjed om?

Armene forlater utgangsposisjonen sakte. Av seg selv. Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg har lyst å stoppe dem, men de fortsetter sin trassige ferd oppover. Det er som om de vil danne en sirkel igjen. Hva vil han si nå?

Slapp av, sier stemmen i hodet mitt. Var det galt, hadde han vel rettet på meg!

Og det er sånn jeg befinner meg ved reisens ende. Stående i lett knebøy, med rett rygg, og med armene som om de holder rundt en kjempeball. Som Hitler, egentlig, i Chaplins skikkelse, med armene rundt en gigantballong som illuderer jordkloden. Jeg føler meg litt dum.

Et speilbilde

Alle mine sanser sier meg at mesteren er bak meg i rommet nå.

— Åpen jur ais slåoli.

Overraskelsen er derfor stor når øynene mine sakte tegner omrisset av Mr. ZhaoLun foran meg, i nøyaktig, nøyaktig samme posisjon som meg. Et speilbilde!

Jeg kan nesten ikke tro det, og øynene mine er som limt sammen. De åpner seg ikke frivillig.

Han frir seg fra posisjonen, og smiler.

— Do jo fiil .... aooohhhh? sier ZhaoLun og liksom småhopper og rister løs med armer og bein som en marionett med løst hode. Mister fullstendig mester-auraen for et sekund.

Han mener, føler jeg meg som om jeg svever, bobler over av energi?

Må jeg svare som sant er, var følelsen av drømmeland nærmere enn adrenalinkicket. Min chi har sendt Ole Lukkøye til meg, ikke Pippi Langstrømpe.

Men det tar bare noen sekunder, så er jeg på banen igjen.

— Hvorfor står jeg med armene sånn nå? lurer jeg. Og spør den bergenske Yiquan-lederen Erik Hermanrud, som har fått mester ZhaoLun hit, om det etterpå.

— Det er chi'en din, er forklaringen.

Min indre kraft har løftet armene mine opp, så jeg omtrent står og holder rundt den.

Mr. ZhaoLun går ut av rommet, drikker et glass vann og trekker seg litt tilbake. Som for å samle sin egen chi. I en drøy måned til er han i Bergen. Og av og til går han i gatene blant oss, som en vanlig mann.

<b>MESTERLIG:</b> Mr. ZhaoLun er mester i Yiquan, en samling bevegelses- og meditasjonsformer med opprinnelse i Østen. <br/>FOTO: HELGE SKODVIN