Det sier Hans Jacob Berntsen. Han kom tilfeldigvis til stedet der 12 barn og fire voksne omkom 15. august 1998.

— Det var vi som virkelig så hva som skjedde, og som var til stede i den første fasen. Politi eller sykehus burde kalt oss inn senere, og snakket med oss om hvordan vi opplevde det, sier Berntsen.

_Les mer:

Måbødal-ulykken 20 år etter_

Ifølge ham selv taklet han katastrofen greit. Det gjorde ikke Jens Petter Olaussen. Fra Gol hadde han kjørt bak bussen med de svenske skolebarna.

— Barna vinket til oss fra bakvinduet, og en halvtime senere skjedde ulykken. Jeg glemmer det aldri, sier Olaussen.

Har mareritt om ulykken

Yrkessjåføren var en av de aller første som var inne i bussen for å hjelpe de overlevende.

Kaoset i den røykfylte tunnelen og synet av døde mennesker og hardt skadede som satt klemt fast mellom bussetene, lever videre i Olaussens mareritt.

— Jeg går fortsatt på beroligende medisiner og sovetabletter. Legen sa til meg «du kommer aldri til å glemme dette, men du må få det litt på avstand», sier Olaussen.

Også Terje Bergsvåg husker ulykken godt:

— Det var panikk i bussen. Det var unntakstilstand, men en gjør det en kan der og da, forteller Bergsvåg.

Mens politi og ambulanse var på vei, startet han arbeidet med å få de overlevende ut av bussen.

— Vi tok skiboksen fra taket av en bil, og delte den i to slik at vi kunne bruke delene som bårer for å frakte folk ut gjennom sidevinduene av bussen, sier Bergsvåg.

- Stor fare for traumer

— Tilskuere som kommer på et ulykkessted og ønsker å hjelpe - men ikke vet hva de skal gjøre - er mer utsatt enn de aller fleste. De vil være i stor fare for å bli traumatisert psykisk og få mye ettervirkninger, sier førsteamanuensis Dagfinn Winje.

Han leder Forskningsgruppe i Traumepsykologi ved Universitetet i Bergen, og forsker på psykiske langtidsvirkninger etter alvorlige traumer.

— Sivile har ikke et mentalt beskyttelsesskjold, slik leger eller brannmenn har. De kan dessuten forberede seg på vei til ulykkesstedet, det kan ikke en sivil person som tilfeldig kommer til stedet, sier Winje.

I motsetning til overlevende som ofte tilbys krisehjelp etter ulykker, blir de frivillige hjelperne ofte glemt.

— Slik jeg kjenner situasjonen, har ikke samfunnet muligheter og ressurser til å tilby hjelp til tilfeldige som kommer til et ulykkessted. Det er ikke noe opplegg rundt dem, de må henvende seg til fastlegen sin og selv be om hjelp, sier Winje.