• Det er et under at det gikk bra, sier moren.

— Hei, Ginni!

Ulrikke Sletten åpner døren til ponniens bås.

  • Så skitten du er!

Det er et halvt år siden ulykken. Den vevre jenten er tilbake i stallen etter ulykken som ga henne store brannskader, et knekt ben og gjorde henne kraftig forslått.

I dag har hun har ingen synlige skader etter den dramatiske ferden 1. mai.

Tidlig den dagen hadde Ulrikke som vanlig dratt til stallen på Sætregården i Hordvik. Sammen med venninnen Marte skulle hun på ridetur. Været var fint, men vinden blåste friskt.

Ulrikke skulle ri shetlandsponnien Olsen, slik hun pleide.

Legene sa hun hadde englevakt

Agnete Sletten

Slepes langs bakken

Etter et lite stykke langs den vanlige rideveien skjer noe uventet. Et kraftig vindkast skremmer Olsen. Han kaster Ulrikke av. Men hun løsner ikke fra stigbøylen slik hun skal.

Høyre fot er låst i bøylen. Venstre fot og resten av kroppen sleper etter hesten. Armene holder hun langs siden for å bremse. Hodet er bare noen centimeter over bakken.

Ponniens fart og den humpete grusveien jobber mot Ulrikke.

Hun forsøker å stanse Olsen. Drar ham i halen for å roe ham. Han bremser farten litt, men i samme øyeblikk kommer en mann løpende ut fra et hus. Han veiver og skriker for å stanse ponnien.

Da blir Olsen enda mer skremt, og øker farten.

Ikke før gården Falkanger, to kilometer unna Sætregården, stopper ponnien.

Ulrikke er mørbanket. Hun går inn og ut av bevissthet, men klarer å si mobilnumrene til moren og faren.

«Ulrikke har vært utsatt for en rideulykke, men hun er bevisst».

Agnete Sletten er på vei hjem fra Stoltzekleiven da telefonen ringer. Hjertet dundrer. Hun forstår ikke helt hva hun har hørt. Bevisst? Hva skal det bety?

Hun ringer mannen som spiller golf på Meland. Han hiver seg i bilen, møter sykebilen og blir med Ulrikke i ambulansen. Datteren er nesten ikke til å kjenne igjen. Hun er tildekket av blod og skit. Klærne er svidd i filler.

- Trodde jeg skulle dø

  • Legene sa hun hadde englevakt, forteller mor Agnete.

For datteren hadde langt mer enn skrammer etter den ville ferden. Alle klærne til Ulrikke var helt svidd bort. En tredel av kroppen fikk brannskader. Hun måtte ha behandling på Brannskadeavsnittet på Haukeland og ble værende på sykehuset i åtte dager.

Ulrikke viser frem hendene for å illustrere hvordan hun ble slept. De var fulle av blod etter å ha sopt langs bakken i flere kilometer.

Men hodet var intakt.

  • Jeg holdt hodet oppe hele tiden. Jeg husker ikke hvorfor, men jeg gjorde det kanskje automatisk, sier Ulrikke.
  • Var du redd?
  • Ja. Jeg trodde en stund at jeg skulle dø, forteller 11-åringen.
  • Det er et under at det gikk så bra, sier moren.
  • Det mest fantastiske er at hun ikke hadde hodet nedi bakken. Alle klærne var jo helt fillete, sier Agnete Sletten.

Kroppen ble beskyttet av en sikkerhetsvest. Uten den kunne det gått mye verre.

Sætregårdens eier, Liv Berentsen, kom først frem til Ulrikke. Hun er full av lovord.

  • Ulrikke var helt utrolig, så tapper. Hun var veldig rolig, og fortalte hvor hun hadde vondt. Det er fortvilende så uheldig hun egentlig var, sier Berentsen.

Ponnien Olsen ble avlivet en kort stund etter ulykken.

Vil konkurrere med hest

Ulrikke strigler og steller Ginni. Renser hovene for skitt, saler på, snakker og tøyser. Dyret er mye større enn Ulrikke. Hun spøker med BT-journalisten.

  • Kom an, Ingvild, vil du prøve?

Ulrikke var tilbake i stallen en drøy uke etter ulykken. Nesten rett fra sykehuset. Men hun kunne ikke ri før etter seks uker på grunn av et brudd like over kneet.

  • Med en gang jeg fikk gipsen av, red jeg, forteller Ulrikke.

Legens ordre var klar: Hun måtte komme seg opp på hesten så raskt som råd. Det gjorde hun.

  • Hvis jeg ikke hadde satt meg på hesten igjen, ville jeg blitt redd. Men jeg er mye mer forsiktig nå. Jeg hiver meg ikke uti ting jeg ikke kan. Rir ikke rampete hester, for eksempel, sier Ulrikke.
  • Hva synes du om at hun rir igjen, Agnete?
  • Jeg liker det ikke. Jeg ringer henne ti tusen ganger når hun er i stallen, men hun elsker det over alt på jord. Hun er en dyreelsker. Vi kan ikke nekte henne.

Ulrikke vil helst til Sætregården tre til fire ganger i uken. Hun håper å konkurrere i sprangridning.

  • Sparer du til egen hest?
  • Jeg håper jeg får til konfirmasjonen, sier Ulrikke og ser på moren. Moren kikker en annen vei og må le litt.
  • Helt fra Ulrikke var liten, har hun vært opptatt av hest. Vi har kjørt henne rundt til alle slags staller i Bergen i helgene. Det er vår egen feil.