Det var horder av dem. Gamle og unge. Ingen hadde fortalt den tyrkiske kirurgen at det forgikk noe fryktelig spennende i hans nabolag. For Kurt så området bak Haukelandsbakkene nokså øde og ufremkommelig ut. Men hver søndag skjedde det. Halve byen valfartet til området bak han.

En søndag bestemte han seg for å finne ut hva som foregikk. Den bratte fjellsiden opp mot Ulriken var mer enn Kurt noen gang hadde prøvd seg på i Istanbul. Men her gikk gamle bestemødre. Små babyer sov seg faktisk til topps i bæremeiser. De virret ukontrollert med overkroppen og var mer i friluft oppe i den stupbratte lien enn på plass i meisen. Kurt så ingen annen naturlig forklaring enn at nordmenn stammet fra fjellapene. Ingen klaget. Det var i det hele tatt ingen som sa noe. De bare klatret og krøp stille mot toppen. Vitebegjæret drev tyrkeren videre.

— Hva er det de skal?

Gjennomsvett og sliten oppe på Ulriken, så snudde de bare. Nokså mange av dem gikk rett og slett bare ned igjen. Sånn helt uten videre. Noen tok riktignok frem matpakken sin og satt helt i ro og spiste før de taslet ned igjen.

Kurt skjønte bare en ting. Han hadde gått glipp av....ja, hva da. Hva pokker var det som foregikk?

Neste søndag fulgte han de som ikke nøyde seg med Ulriken, men fortsatte lenger innover på Vidden. Men også her fortsatte folk å bare gå like stille.

Langt der fremme så han en voksen dame som hadde ødelagt foten sin. Som kirurg tenkte han at han burde vel hjelpe til. Men før han rakk å komme helt bort hadde en gjeng med mobiltelefoner samlet seg rundt henne. Et helikopter dukket opp fra det store intet. Damen ble sluset inn i helikopteret og forsvant opp i luften.

Og så var det like stille igjen.

— Hva i all verden har jeg gått glipp av?

Kurt rister oppgitt på hodet.

Fytti rakkeren for et liv

Vi lover å være med han til Ulriken og finne ut av det der senere på ettermiddagen.

Men først og fremst skal vi i Rått Parti få høre hva som kan gjøres med pasientkøer, budsjettsprekker og alt annet som er galt ved norske sykehus.

Yavuz har vært på et tre måneders studieopphold ved Plastikkirurgisk avdeling på Haukeland og kan se dette med helt friske øyne. Han skal vurdere om det er noe å ta med seg herfra. Det er litt tidlig å konkludere, men brunost blir det ikke.

Kirurgen drar oss rundt i labyrintene på det store sykehuset og begynner med en diagnose av sine kolleger.

De er de mest ordentlige, hardt arbeidende, dyktige, seriøse typene som finnes på denne jord. Men fytti rakkeren for et liv.

Kaller det bibliotek

De har ofret ungdomstiden og halve voksenlivet med å pugge latin og latt seg herse med av erfarne sykepleiere i stedet for å feste og hygge seg som annen ungdom. De tjener det samme som en bussjåfør med kveldstillegg og middels ansiennitet og de har ikke engang sin egen restaurant med skikkelig varm mat og gode viner. Nei de sitter på et kott av et bibliotek, uten vinduer og spiser matpakken sin i stillhet og drikker dårlig kaffe. De har ikke engang ost på skivene. De bare kaller det brune greie de har oppå skivene for ost.

— Men ost er det ikke, slår Kurt fast.

Midt i labyrinten river han opp en dør. Og der sitter de. En smule betuttet selvfølgelig over at vi bare braser inn for å sjekke elendighet.

Bjørn mener det likner mer på et lager med litt bøker i enn et bibliotek.

— Eg og har faktisk ei bu ner i kjellarn uten vindu. Kanskje eg ska' settja inn nåken tå Hardy-bøkena mine å kalla da før bibliotek, lurer Bjørn.

Jakten på kolleger

Med en slik miserabel tilværelse, er det vel ikke så rart at Kurt sine kolleger på Haukeland oppfører seg som de gjør om morgenen.

— For da kommer de dukknakket og helt stille inn til morgenmøte. Ingen slår seg på knærne og ler og forteller hva de har gjort i helgen. De hilser ikke ordentlig en gang. Bare muller litt inni seg og slurper i seg den dårlige kaffen.

Så trist som de her hadde det på jobben tenkte Kurt at de sikkert hadde det fryktelig gøy etter arbeidstid. For når klokken nærmer seg halv fire er de alltid lynrask på pletten foran garderobeskapet og ute av sykehuset i en slik fart at man skulle tro de ble jaget.

— Ja, ja det er lyst lenge i Norge og de kan sikkert ikke vente med å komme seg ned til byen for å more seg.

Kurt dro derfor til by'n på jakt etter kollegaene og all moroa. Han finkjemmet alle restauranter, kafeer og puber i hele byen. Han trålte alle gatene, men ikke et kjent fjes var å se noen steder.

— Hvor i all verden er de hen alle sammen og hva gjør de på? Kurt spør høyt igjen.

Såg gravide ut

— Kanskje da e' noke på fjernsynet dei ska' rekka?

-Do you really think so? Kurt blir deprimert et bitte lite øyeblikk.

— Kan da rett og slett vera so gale at dei ikkje har noke å gle seg te'?

— Tror du det? Ja, både medisinprofessorer og andre bør vel ha noe å streve mot og se frem til, for å glede seg. Når du får samme lønnsslippen og sitter med akkurat samme matpakken som alle andre, ja så er det gjerne ikke så mye å juble over på et morgenmøte.

Nei, hadde Yavuz Kurt styrt Haukeland ville han med en gang etablert en skikkelig gourmetrestaurant kun for leger.

— Men bare for leger?

— Ja. Det er jo ikke noe stas å ha pasienter du nettopp har lappet sammen sittende å gomle på bordet ved siden av, mener Kurt.

— Nei å få gasbind, gips-beta og blod-trevla i maten e' sjølsagt noke drit. På ullaloftet i tricotagefabrikken i Salhus va' me plaga me støv og ull på skjevena. Da kunne ve' so gale at ulldotten i navelen vaks seg so stor at me rett og slett såg gravide ut.

Det er ikke lett for Bjørn å uttrykke dette klart på engelsk. Men Kurt vrir høflig spørsmålstegnet i ansiktet om til et smil.

Eget professor-bord

— På sykehuset jeg jobber på i Tyrkia har legene egen restaurant. Og i den restauranten har professorene sitt eget bord nærmeste vinduet. Vi som bare er assosierte professorer sitter bare og skuler på dem og drømmer om en gang å få plass blant dem, sier Kurt.

— Men kan da vera noke å strekkja seg ætte. Når du kjem te da bordet e' da vel ikkje noke meir å gle seg te og du vert lika trist som kollegaene dine her i Norge.

Kurt ler godt.

— Du har helt rett. Utsikten ved det vindusbordet er dessuten ned på en kirkegård. Så det neste professorene der har å se frem til, er ikke noe særlig.

Bussjåførene har skjønt det

Kurt vil gjerne understreke at ikke alle nordmenn ser triste ut.

— Men jeg hadde forventet at når jeg kom til verdens rikeste land, der rikdommen er så godt fordelt, ville det være langt flere fornøyde og glade fjes å se. Rett og slett litt mer jubel. Men slik er det ikke. Lykken må altså være gjemt andre steder.

— De som virkelig ser fornøyd ut i Norge er bussjåførene.

— Bussjåfører???

— Ja har du ikke sett dem? De ser ut som selvbevisste generaler der de sitter og troner fremme i bussen. De virker kjempefornøyd der de styrer de grav alvorlige menneskene som bare lusker inn på bussen å si ett ord. Der inne, bak generalen er det nesten som å oppleve morgenmøte vårt. Her tør man ikke engang se på hverandre. Har dere forresten sett noen som prater sammen i busskuret eller på bussen? Eller er det bare meg som har gått glipp av noe????

-Jau. Da va' ei so' dumma seg ut for nåkre år si'a. Ho hadde ikkje klokka og måtte spørja. Når dei kjem heim so snakka dei om ho endå.