Onsdag i denne uken var siste frist for å returnere til et land som hun frykter og ikke har noen tilknytning til.

Men det er ikke aktuelt for henne å reise frivillig. Derfor har hun flyttet fra hjemmet sitt og gått i dekning. Skole og jobb må hun droppe. Hun er hele tiden redd for at politiet kan dukke opp og tvangssende henne «hjem».

Hjemme for henne er ikke Iran, men Arna, der hun har bodd siden hun kom til Norge sammen med mor og bror for fem år siden. Faren hennes forsvant i Iran, trolig fordi han hadde vært politisk aktiv. Det var i den forbindelse resten av familien begynte å frykte for sine liv og valgte å flykte fra landet. Fortsatt aner de ingen ting om farens skjebne.

Skoleflink

Lena har fullført videregående skole med bedre karakterer enn de fleste norske ungdommer, hun har påbegynt en bachelorgrad i landmåling ved Høgskolen i Bergen, hun jobber deltid i en dagligvarebutikk og snakker perfekt norsk med en sveip av Arna-dialekt.

Fremtiden så svært lys ut for oppegående og sosiale Lena, som ikke bare hadde opparbeidet seg en solid vennekrets, men som i tillegg hadde blitt forelsket og giftet seg. Ektemannen kommer også opprinnelig fra Iran, men er norsk statsborger. Bryllupet sto i januar i år, paret hadde kjøpt og flyttet inn i ny leilighet. Nå tør hun ikke bo der.

— Livet er her

Etter mange runder i retten endte det i høst med avslag i UNE (Utlendingsnemnda) på asylsaken og i UDI (Utlendingsdirektoratet) på familiegjenforeningssaken. Denne uken gikk utreisefristen ut. Nå ser hun svært svart på fremtiden.

— Det var et sjokk. Jeg er utrygg og nedfor hele tiden, øyner ikke noe håp. Jeg har hele livet mitt her, ektemannen min, familien min, vennene mine, hele fremtiden. I Iran har jeg ingen ting å se frem til, bortsett fra et liv i undertrykking, sier Lena Kokab.

— Der vil jeg bli overlatt til en onkel, det er alltid nærmeste mannlige slektning som skal bestemme over kvinner der. Antakelig vil det ende med at jeg blir tvangsgiftet med en eller annen. Ekteskapet mitt her i Norge vil ikke bli anerkjent i Iran, fordi det ikke er inngått i en moské og godkjent av en mulla. Det betyr at jeg vil bli stemplet som en ugift, men «dårlig» kvinne. I deres øyne er jeg bare en jente som har hatt sex utenfor ekteskap, hvilket betyr at jeg kan straffes, kanskje med døden, sier hun.

Tvil om identitet

Lena kom til Norge i mai 2002. Verken hun eller de andre i familien hadde gyldige reisedokumenter. Søknaden om asyl ble avslått for alle tre i første omgang. Senere har moren og broren fått midlertidig oppholdstillatelse på grunn av den nye forskriften om lengeværende barn.

Når det gjelder Lena, mener Utlendingsnemnda at det ikke foreligger «sterke menneskelige hensyn» eller en «særlig tilknytning til riket», som er vilkårene for å få opphold.

Ekteskap holder ikke

At hun er gift med en norsk statsborger, holder ikke for å få oppholdstillatelse. UNE viser til at rettslig sett må Lena henvises til å søke familiegjenforening med sin ektefelle, og ikke sin biologiske familie, siden hun har flyttet fra moren og broren og altså ikke lenger er en hjemmeboende eldre søster som det er naturlig å gi tillatelse til som følge av at moren og broren har fått innvilget tillatelser.

Nemnden viser også til at hun har oppholdt seg ulovlig i Norge siden det første avslaget i 2003, og har også lagt vekt på at det ikke har vært mulig å fremskaffe dokumentasjon på hennes identitet. Hun kom til Norge uten identitetspapirer og tør ikke gå til den iranske ambassaden for å skaffe seg pass.

Vanlige rutiner

Nemndleder Unni Mette Vårdal i UNE sier at Lenas sak er blitt behandlet etter helt ordinære juridiske retningslinjer for oppholdstillatelse.

— I og med at hun har giftet seg og flyttet fra mor og bror, faller hun utenfor reglene om gjenforening med «hovedfamilien». Derfor er hun i følge regelverket henvist til å søke om familiegjenforening med sin ektemann, og den prosessen er allerede i gang, sier Vårdal.

Søknaden er for tiden til behandling i Utlendingsdirektoratet, og direktoratet er blitt bedt om å prioritere hennes søknad.

Amundsen, Paul S.