«What a world — What a life», synger Frank Sinatra. Han synger ofte i Fløien Souvenir og Kiosk.

— Kriteriet for å få jobb her er at man liker Sinatra, sier Truls Jordan og skrur opp volumet så hele verden kan høre.

Har du vært på Fløyen, har du sett ham. Man kan ikke unngå å legge merke til Truls. Han selger og snakker, snakker og danser. Rydder og priser varer. Tuller, tøyser og klemmer.

— Det første jeg gjør er å hilse på jentene og se til at de har maskaraen på, sier sjefen og gliser før han går ut og sjekker forholdene.

— Her mangler det T-skjorter i L, ja. Og se på dette: En caps til 89 i 25-kronerskurven!

Night and day

Truls jobber sent og tidlig, syv dager i uken. Men i helgene hender det han drøyer litt, i går begynte han først klokken 12.

— Jeg lovet konen å være litt hjemme fredag kveld og lørdag formiddag. Men det kom fire paller varer fredag, så jeg kom sent hjem likevel. Konen min er helt fantastisk og har heldigvis andre å snakke med. For når jeg kommer hjem, sitter jeg bare helt utslått og taus i stolen.

Butikken går veldig bra og Truls Jordan sitter godt i det, ifølge skattelistene. Men å ansette daglig leder og ta mer fri selv? Ikke på tale!

— Jeg er jo kommet i en alder der jeg kanskje burde ta det litt roligere. Men jeg spurte legen min om jeg burde gi meg. Han svarte: Det må du faen ikkje finne på!

«I've got you under my skin», synger Sinatra. Truls Jordan sorterer postkort og forteller at han har kiosken så til de grader under huden at han simpelthen ikke klarer å holde seg vekke.

— Det er dette som er livet. Det har vært gøy i over 40 år. Jeg overtok jo kiosken etter min mor. Hun likte å være til stede selv, og det gjør jeg og.

Neste år kan Jordan-epoken være over på Fløyen. Da går leiekontrakten ut, og Fløibanen har planer om nybygg med eget suvenirsalg. Truls er en truet turistattraksjon.

Among my souvenirs

Han legger ikke skjul på at han ikke har lyst til å gi seg. Men han regner med at konen blir glad om så skjer. Dessuten har han jo en del annet å holde på med. Men fortsatt handler livet mest om souvenirer.

Butikken er stappfull av bergensminner i alle størrelser, stort sett made in China, men salget går strykende. Godt vær: is og brus, dårlig vær: troll og krus.

— Jeg er eneleverandør av disse, og de selger godt, sier han og holder opp en kopp som heller, akkurat som Fløibanen.

— Kunsten er å ha lavere priser enn nede i sentrum. Alle tror jo det er dyrest på toppen, så mange turister får sjokk når de kommer hit. Russerne er et eventyr! Russerne og kineserne handler til hele familien, virker det som. 80 nøkkelringer ... Smaken er jo så forskjellig. Selv er jeg mest stolt av den øverste hyllen med norskproduserte ting. Det er jo steike dyrt, men noen kunder skjønner verdien av disse håndlagde tingene. Dette er som konjakken på polet.

En italiensk dame spør om veien ned til byen.

— First to the left, then left again and down. If it goes up, you phone me!

Damen takker og ler. Hun vet ikke at alle turister får dette refrenget når de spør om veien.

Só danca samba

Truls skifter CD, en bossanova sommerplate, og tar et par dansesteg. Jentene smiler og minnes julebord med innlagt dansekurs.

For i likhet med sine foreldre, er Truls Jordan også danselærer. Når cruiseturistene forsvinner og kulden setter inn, får han folk til å svinge seg på Hildemors danseskole. Vipp, vipp og cha-cha-cha. Jordan vet hvordan.

— Når det er dødtid og mørketid koser jeg meg hos Hildemor. Jeg er privilegert som har dansen utenom dette.