ØIVIND ASK

Dans var mange ganger eneste moroa folk hadde, så ungdommene syklet og rodde lange veier for å komme sammen, for litt frihet og glede. De bar materialer på ryggen, snekret og murte for å lage sine egne forsamlingslokaler til dansemoro, årsfester, revyer, basarer og gud vet hva. Men så mye gudelig var det ikke innenfor veggene, det tok bedehuset seg av. Dette er en av historiene som blir fortalt i boken Lunde ungdomslag på Tysnes nå gir ut. I år kan ungdomslaget i Lundegrend se tilbake på 85 rike år.

Ti år etter at de ble stiftet i 1920 bygde de sitt eget ungdomshus og kalte det for «Frilund». Det var et godt navn, og forteller litt om hvor viktig ungdomshuset var i bygden.

Det er mange som har funnet seg ektefelle, lært seg å danse, våget seg frem for bygdefolket på en scene, ja i det hele tatt lært hvordan en skal te seg i de mange ungdomslagene rundt i Bygde-Norge. De har uten tvil samlet folk, og sto som oftest for det kulturelle innslaget i bygdene. Men det skal også sies at i noen miljøer så de med et skeptisk blikk på ungdomshuset.

Årene går, og folk faller fra. Slik blir det også med alle de gode historiene, og bildene som ble tatt blir etter hvert verdiløse, hvis ikke noen tar affære og intervjuer eldre mennesker, samler og noterer slik redaksjonskomiteen på seks i Lundegrend har gått sammen om. Det er blitt en fin og rikholdig bok som kanskje kan inspirere andre. For det er mye godt og viktig lokalhistorisk arbeid som blir gjort rundt i bygdene, og kanskje særlig der.