— Tålmodighet. Det er oppskriften, sier Bjarte Revheim der han står over et lyseblått Oldsmobile-panser på Osterøy.

Etter to og et halvt års arbeid hos den prestisjetunge, prisvinnende hotrod-spesialisten Steve's Auto Restaurations i Portland, Oregon, har 34-åringen nå flyttet tilbake til Osterøy. I sommer kunne han ønske sin første kunde velkommen til Revheim's Auto Restorations. Hvor (velbeslåtte?) kunder kan få restaurert gamle klenodier til å bli like flotte som da de var nye.

Ingen lettvinte løsninger

— Det er dette som er det store prosjektet, sier Revheim, for en gang skyld står han med nevene i lommen. Han nikker mot en 1935 Ford Touring.

— Den må totalrestaureres. Bilen var sveist opp for noen tiår siden, som om det var en Hi-Ace som skulle gjennom EU-kontrollen, sier han.

Revheim synes ikke mye om den slags lettvinte løsninger. En full restaurering tar gjerne tusen timer. Med timepris på 350 kroner pluss deler og annet, sier det seg at taksameteret går.

Det er nesten så ostringen synger når han prøver å forklare forskjellen på MIG-sveis og TIG-sveis. Der MIG-sveis er for grovsmeder, er TIG for kirurger. Poenget er at ingen etterpå skal kunne se at det har vært sveist. Så vidt han vet, er det ingen andre i Norge som driver med slikt.

— Men er det virkelig marked for slikt i Norge?

— Ja. Det er jeg helt overbevist om. Hittil har folk sendt bilene sine til England for å få gjort dette, uten å kunne følge med på fremgang og kvalitet. Han som eier den Forden der borte er allerede klar med et nytt prosjekt, sier Bjarte Revheim.

— Det er alltid mer enn du tror. Alltid mer rust, noe som er skeivt, gamle skader og den slags. Ikke minst er det vanlig å finne tidligere reparasjoner av tvilsomt slag, sier han.

Så er det vel ikke alltid at presisjonsnivået var så høyt den gang bilene ble laget heller. Da en venn av Bjarte skulle restaurere en Chevrolet Nova fra 60-tallet, fant han en gammel ølboks klemt mellom ramme og karosseri. Noe som må bety at en fabrikkarbeider hadde satt fra seg pilsen sin på bilrammen, noe som ikke ble merket da karosseriet ble montert på.

Kjærlighet i en '38 Cadillac

En sommerdag i 1999 møtte Bjarte Revheim kjærligheten på fergekaien på Valestrand. Det var utdrikkingslag på gang, og Bjarte var sjåfør i en staut 1938 Cadillac. Og der, nede på fergekaien, dukket det opp en fager amerikanerinne. Karen het hun, og var en fjern slektning av en nær venninne av Bjarte.

Samme kveld møttes de på bryggedansen. Siden den kvelden har de vært et par. De giftet seg, og flyttet til hennes hjemtrakter, Portland i delstaten Oregon.

Som også er hjemby for highdollar- verkstedet Steve's Auto Restaurations, en av de best ansette restaurasjons- og customiseringsfirma i USA. Med fullført niendeklasse og litt erfaring fra gamle Volvoer og slikt, troppet Bjarte opp for å prøve seg.

NewMad

Det gikk tydeligvis bra, og Revheim fikk til og med være med på å lage prestisjeprosjektet NewMad. Et oppdrag fra en datagründer som sa takk for seg i databransjen, og cashet inn en temmelig heftig sjekk da han solgte firmaet sitt.

For her er det ikke spart på kruttet. NewMad er en rullende orgie i motorisert vellyst, med så mye spektakulær design, krom, lakk, italiensk skinn og spesiallagete felger at det er til å bli svimmel av. 10-12 mann jobbet full dag i halvannet år med å lage bilen.

Prisen? Oppunder to millioner dollar, eller fjorten millioner kroner. Den spesiallagete V8-motoren på 500 kubikktommer er til forveksling lik en normal Chevrolet-motor. Bare at hele blokken er støpt i aluminium. En halv million kroner, bare der.

Bare en detalj som de spesialdesignete baklysene, som ble sendt til en bilfabrikk i Detroit for å bli «masseprodusert» for å få den rette fabrikk-look'en, kostet 300.000 kroner å få laget. Samme pris var det også for å få de riktige buene på bilens glassruter.

— Jeg lærte vanvittig mye der borte. Det er et folk som jobber på et svært høyt nivå, og det var knallhardt. De første månedene var jeg veldig nervøs, folk fikk jo sparken i hytt og vær. Men etter tre måneder kom sjefen og sa de magiske ordene: «You're a keeper».

Bjarte satt og gnikket på isopormodellen av bakre støtfanger i en hel måned - og det er bare på modellen. Bare det å polere bakakselen på NewMad tok Bjarte en hel arbeidsuke.

— Det er ikke noe for utålmodige. Jeg sleit litt i begynnelsen, sier han.

Siden NewMad (et ordspill på «Nomad», selvsagt) var ferdig, har den blitt shippet rundt på bilshow over hele halve USA. Og blitt en av de mestvinnende custombiler landet har sett.

At millionbilen aldri er blitt kjørt, er en annen sak.

Mink DeVille

Revheim viser oss rundt i verkstedshallen på Valestrand. Stopper ved en rustbrun Chevy sedan fra det Herrens år 1938.

— I tjue år har denne stått med en 2x4-bjelke opp i taket, for å holde taket oppe. Denne har tilhørt kundens bestefar og skal restaureres, koste hva det koste vil.

Det er kaldt i verkstedshallen. Metallet i nye Chevrolet-kanaler blinker i de skarpe tusenwattlampene. Ikke «nye» som nykjøpte, men som nylagete . Av ham selv.

— Den ene kanalen var sånn noenlunde, så jeg har laget en speilvendt kopi av den, forklarer han.

For det kan være litt av et detektivarbeid å få ting på plass slik de engang var. For eksempel var Chevroletens originale eier minkoppdretter fra Starefossen. Han skar ut en stor del av ryggen bak baksetet for å få skubbet inn mest mulig minkfôr.

Spikret fast

Revheim er en ung mann med gamle metoder. Mens dagens karosseriarbeidere og mekanikere svært ofte bare er deleskiftere, gjør Bjarte seg stor flid med å lage nytt gull av gammelt skrap. Digre, flate metallplater blir rullet og presset og dunket og lurt til å bli de mest formfullendte skjermer og panserdeler, godt hjulpet av såkalt engelsk hjul og andre instrumenter som ser ut til å ha rømt fra Gamle Bergen.

Akkurat som bilene han omgir seg med.

En Al Capone-aktig Chevrolet varebil fra 1931 står og sover i kroken. En sjelden blomst, må vite. Store deler av karosseriet ble nemlig laget av tre, som i dag for lengst har råtnet eller forvitret. Bjarte letter på vinyltaket og viser frem hvordan karosseriet rett og slett er spikret fast. Han har mye godt arbeid her.

— Det er viktig å bruke riktig treslag. Er treet for hardt, så sprekker det, er det for mykt, så holder det heller ikke.

— Hva er riktig treslag her?

— Ask. Jeg tror det må bli ask, sier Bjarte Revheim før han igjen trekker sveisemasken ned over ansiktet og begynner finkirurgi på et lyseblått Oldsmobile-panser.

BILFRIK: Bjarte Revheim (34) er amcar-fan med svak dragning mot gamle Volvo'er. Hjemme på Osterøy har han startet sitt eget firma, for å spesialisere seg på restaurering av gamle doninger.