• Jeg ser positivt på livet nå, men jeg tenker av og til på alt jeg har vært gjennom.

Jan Helge Bo Nam Sunde tar imot oss sammen med foreldrene Lilly og Malvin Sunde. Han håndhilser sjenert.

— Jeg ser positivt på livet nå, men jeg tenker av og til på alt jeg har vært gjennom. Jeg har klart meg fordi jeg har sterke foreldre som hjelper meg, sier Sunde.

Ble en redd gutt

Allerede da han gikk i barnehagen begynte problemene å bli synlige. Ifølge foreldrene ble den tidligere sprudlende gutten engstelig.

De forteller at han snublet mye og beskyttet ansiktet med hendene når han lekte med ball sammen med andre barn. Senere har sønnen forklart at han gjorde dette fordi han så to baller komme susende, mens det i realiteten bare var én.

Han fortalte om skygger som forsvant inn i veggen, og trær og fjell som beveget seg ute. Jan Helge ble en redd gutt, forteller faren.

Mange ulike diagnoser

I dag forteller Sunde at frykten ble forsterket av mobbing og trusler på skolen, som han ikke torde fortelle om tidligere. Han hadde også lese- og skrivevansker.

Han fikk diagnosen «uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse» med «symptomer forenlig med Aspergers syndrom» av nevropsykolog ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Førde. I desember 2002 ble han henvist til Haukeland universitetssykehus av lege og psykolog ved BUP Førde.

«Jan Helge har problemer med å skille mellom lek og virkelighet», ifølge henvisningsnotatet.

HOVEDBILDET: Jan Helge Bo Nam Sunde (21) går gjerne ut med sin gode turkamerat, Pelle.
Roar Christiansen

Fra han var 10 til han var 13 år fikk han behandling på barnepsykiatrisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus og Sogn Senter for barne— og ungdomspsykiatri i Oslo. Han bodde i Oslo i ti måneder uten foreldrene. I disse årene fikk han ulike alvorlige diagnoser, som epilepsi, psykose, hallusinasjoner og mild psykisk utviklingshemming.

I dag har han ingen av disse diagnosene og tar ingen medisiner.

Helge Holgersen, førsteamanuensis ved Institutt for Klinisk Psykologi ved Universitetet i Bergen, har behandlet flere unge med slike diagnoser. Han har aldri truffet Jan Helge Bo Nam Sunde, men har lest gjennom en del dokumentasjon fra skoler og sykehus.

— Det er slik at dersom en blir diagnostisert som lett psykisk utviklingshemmet, så betyr det at en har vansker som ikke bare skulle forsvinne, sier førsteamanuensis Holgersen. Han synes det ser ut som Sunde har klart seg godt, og at det er rart om ikke bedringen har sammenheng med brillene.

— Det er ingenting med den hjelpen han har fått som skulle være tilstrekkelig til å forklare bedringen. Han har ikke fått de omfattende behandlingstiltak hans vansker den gang skulle tilsi, og har vel snarere vært det mange vil betegne som en kasteball i systemet, sier Holgersen.

Angst og psykose

Første gangen Sundes syn ble sjekket, var han ti år. Han var innlagt på barnepsykiatrisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus i tre måneder høsten 2003. Synet ble sjekket ved øyeavdelingen. Konklusjonen var «tilfredsstillende øyestatus» og at synsfeltet var godt. Det ble bemerket at Sunde hadde en «liten exofori», altså skjeling. Skyggene ble tolket som hallusinasjoner.

I løpet av tiden han var innlagt, mener foreldrene at sønnen ble verre, ikke bedre. Han fikk medisiner mot angst og psykose.

Vendepunktet

Med diagnosen som psykisk utviklingshemmet ble sønnen tatt ut av vanlig undervisning, fratatt alle skolebøkene og skjermet fra de andre elevene.

— Han ble sosialt isolert, tungt medisinert og fratatt alle sine læringsmuligheter. Vi ble ikke hørt og følte oss mange ganger overkjørt og latterliggjort, sier foreldrene.

Først da sønnen ble 13 år, gjennomgikk han grundige synsundersøkelser foreldrene bestilte hos en spesialist, som konkluderte med at han var nærsynt, hadde skjeve hornhinner og manglende samsyn. Da gutten første gang kom ut med briller, spurte han faren om det virkelig var sånn naturen så ut.

— Øyespesialisten sa at han var kjempeheldig at hjernen ikke hadde koblet ut synsinntrykkene. Da ville han ha mistet synet, sier faren.

Han sier at sønnen hadde angst og var deprimert av å ha det så vanskelig, men mener at synet var hovedårsaken til problemene hans.

Fremtiden

Foreldrene er svært skuffet og fortvilet over hvor mange år som gikk før det ble klart at sønnen trengte sterke briller og hadde dårlig samsyn.

— Vi lurer jo på hvordan han ville ha vært i dag dersom synet var blitt utredet skikkelig og han hadde fått den helsehjelpen han trengte, sier Malvin Sunde.

En erklæring fra i fjor, konstaterte at Jan Helge har normale evner. «Pasienten har ikke noen egentlig sykdom, men må sies å ha en funksjonshemning», skriver psykiateren som nå behandler Sunde.

I dag er Jan Helge Bo Nam Sunde en helt annen. Han har tatt fag på videregående skole og har praksis på et kjøkken. Den unge mannen snakker bare når han blir spurt om noe. Lavt, men tydelig og uanstrengt. Han har fortsatt en diagnose innenfor autismespekteret.

Han trives med kjøkkenpraksisen.

— Jeg har alltid likt å kokkelere. Jeg ønsker å ta utdanning og bli kokk, sier Jan Helge Bo Nam Sunde.

BESØK: Jan Helge sa at han hadde truffet stortingsrepresentant Kristin Halvorsen. Det ble tatt for å være fantasier. Senere dukket dette bildet fra sykehusavdelingen opp.