Sven Åge Birkeland er kunstnerisk leder i BIT Teatergarasjen og gjesteskribent i BT.

sven@bit-teatergarasjen.no

For ikke mange årene siden het det seg at om du tok jobben fra en mann, tok du livet fra ham. Det har endret seg, eller har det? Jeg har en jobb jeg er glad for, som er blitt en viktig del av livet mitt. Det følger med eget kontor med alt utstyr som skal til for at jeg skal kunne fungere, i teorien i alle fall, optimalt den tiden jeg oppholder meg der. Antall timer på jobb blir raskt mange, langt flere enn strengt tatt nødvendig ville noen hevde.

Det er mange år siden det gikk opp for meg at jeg satt fast i trivselsklemma og trivdes med det. Jeg har prøvd å se etter årsaker og fant ingen andre enn de såkalte accessories, eller på godt norsk dippedutter, som stadig øker i mengde. Alt stasjet som er-meg-på-kontoret, det som gjør denne hulen til et nyttig og fremfor alt supernice korrektiv til stresset som følger med å ha et hjem.

Hør bare: Fotballen fra oppgjøret mellom Ibsens kvinner og Strindbergs menn (Berlin 1990), en genuine canned Florida Sunshine, en halvfull flaske Unicum, tennisball, halvdød potteplante, boksehansker og sekk, batteridrevet Lambadadukke, stormkjøkken, lp-en Freedoms Finest Hour (høydepunkter fra Ronald Reagans taler), Forstå eller Dø-skiltet mitt, fire flasker Pre Essens-urin (2001), to flasker vin, Swatch armbåndsur (vegg-versjon), Adidas-ur, plastblomst, treningstøy, to Alarmpriser, to utbrukte mobiltelefoner, ett Verdens Flagg (Storbritannia), Jeanette Christensen-maleri (1984), en H-melkmugge, Casio fx-180Pv lommeregner, to dressjakker, tre par sko, Samsonite stresskoffert (88-mod.), Radionette Studio 3D (stort radiomøbel fra 60-tallet med fantastisk lyd, som jeg fant på gaten og alene bar 1 km for å få på plass).

Dessuten dinosaurus lommelykt og en uendelig rekke andre små og store ting av ymse kvalitet... Herregud! Om du som leser antar at dette er en klassisk Dr. Jekyll & Mr. Hyde-historie kan jeg bekrefte det med det samme. Kontoret er mitt suverene accessories-helvete og rammen for min personlige trivselsklemme. Hjemme ser det naturligvis ikke sånn ut...