Tryggve Gran var en handlingens mann, som levde ut guttedrømmene etter tur. Dette ser ut til å ha vært hans livsfilosofi, skjønt filosofi er et ord som synes ham fremmed. Øverst på merittlisten står den vågale luftferden over Nordsjøen, som Gran krysset som førstemann i fly i 1914. Men Gran var også deltaker på Robert F. Scotts sørpolsekspedisjon, jagerflyger for England under første verdenskrig og spilte fotball på det norske landslaget. Hadde han ikke i tillegg vært voldsmann, konemishandler og landssviker under annen verdenskrig, hadde heltestatusen vært uplettet.

På ett vis har Anne Hege Simonsen hatt en lett oppgave. Grans liv var så fylt av action at biografen kan skrive sin historie som en ren krønike. Resultatet blir ikke så ulikt det vi husker fra Hardyguttene, der de dramatiske høydepunktene følger hverandre på løpende bånd. Og der helten heller ikke plages av tilløp til selvrefleksjon. Simonsens fremstilling blir gradvis mer analytisk, ikke minst i kapitlene som omhandler forholdet til fascismen, Grans medlemskap i NS og landssvikdommen. I likhet med Hamsun, ble Gran diagnostisert som en mann med «varig svekkede sjelsevner». Men han var likevel ikke noen ferdig mann etter krigen. Før han døde 92 år gammel i 1980, hadde han på et vis rehabilitert seg selv som foredragsholder og intervjuobjekt i NRK.

SPENNINGSFYLT LIV: Tryggve Gran fra Bergen var førstemann som krysset Nordsjøen med fly i 1914. Før det ble han hyret inn av Robert F. Scott som skilærer til Sydpol-ekspedisjonen 1910-13.Foto: Nasjonalbiblioteket, Billed­samlingen, fotograf ukjent

Gran må opplagt ha vært en sjarmerende mann. Dette skaffet ham innpass hos sørpolfarer Scott, kong Haakon og eks-keiser Wilhelm, men betegnende nok også hos luftfartsminister Göring i nazismens Tyskland. Gran var en glad kjuagutt fra den bergenske overklassen, med gutteår i Nygaards Bataljon og overskudd av farsarv og frisk luft over Vidden. Om biograf Simonsen hadde ønsket det, hadde hun hatt mer enn nok stoff til å gjennomføre en real klasseanalyse. En slik analyse ligger likevel i kim mellom linjene. Det var det engelske klassesamfunnet Gran identifiserte seg med, og til og med på Scotts polekspedisjon nøt han små privilegier som offiser. Slik sett er det ikke nødvendigvis noen inkonsekvens at livsbanen førte ham videre til Fedrelandslaget, Nasjonal Samling og nasjonal krasjlanding med landssvikdom etter krigen.

Jeg skal ikke påstå at Simonsen lar Gran slippe billig unna, men hun har gitt avkall på muligheten til en mer prinsipiell analyse av Grans livsløp. En hagiografi — en helgenskildring - er denne boken gudskjelov ikke, og heller ikke en overklassegutt som Gran kan sjarmere seg bort fra sin status som konemishandler og domfelt voldsmann. De kreftene som drev Gran til store dåder, var samtidig krefter som truet sin egen herre og menneskene i hans nærhet.

At biografien om Tryggve Gran først kommer nå, når vi da ser bort fra hans fem selvbiografiske bøker, forteller også noe om vårt eget sammensatte forhold til norsk historie. Uten de brune plettene hadde nok denne boken kommet før. Men når biografien først kommer, er det i meget respektabelt format. Historien om Tryggve Gran er en historie til ettertanke.