KRISTIN VON STRENG RAGNHILD DAAE GJERTSEN

Salen er fylt av stoler, vekter, baller og eldre. Eldre fra Vietnam, Kina, Chile, Somalia, Peru, Bolivia, Norge, Bosnia, Hercegovina og Colombia. Med bestemte skritt entrer Ruth Alværn scenen på Bergen Internasjonale Kultursenter (BIKS) Musikken strømmer fra stereoanlegget og treningen er i gang. Trimmen som skal gjøre godt for kropp, sjel, samhold og norskkunnskaper.

— Hode!! kommanderer instruktøren.

Sprekingene på mange og seksti følger etter.

Siden 1997 har gjengen ukentlig løftet armer og bein i fellesskap. Nå forsvinner den kommunale støtten til prosjektet, men tilbudet skal overleve. Det er instruktør Ruth Alværn fast bestemt på.

— Vi fortsetter på frivillig basis. Dette er kjempeviktig å holde i drift, mener 69-åringen.

Vil redusere isolasjon

Det er ingen tvil om at den eldre garde setter pris på tilbudet. Ho Thui Thin fra Vietnam kom til Norge som 60-åring. Hun har bodd i Bergen i 16 år, og det står ikke så bra til med norsken. Flere små landsmenn strømmer til for å hjelpe med oversetting.

— Hun synes det er veldig kjekt å være her, sier en hjelpsom tolk.

De andre står i en halvsirkel rundt Ho og nikker.

— Hun har mange venner her, og så hjelper det å trene for sukkersyken, forteller tolken videre.

Alle er enige om at det ville være veldig synd om tilbudet forsvant.

Nafa Tafro fra Bosnia kom alene til Norge og har stor glede av å komme til BIKS.

— Det er fantastisk. Her møter jeg folk fra mange nasjonaliteter og vi har en veldig fin samtale, forteller 60-åringen.

— Vi ønsker å danne et treffsted for å redusere isolasjonen og bygge opp et sosialt nettverk. Sosial tilhørighet er viktig for alle, forteller instruktør Alværn.

Bortfall av pengestøtte legger ingen demper på engasjementet. Alværn og kompani ønsker å utvide driften, blant annet ved å gi deltagerne selv ansvar for aktiviteter.

— Eldre innvandrere ikke prioritert!

— Det er svært viktig at innvandrere får mulighet til å komme sammen og bruke hverandres kunnskap i en sosial sammenheng., sier førsteamanuensis i sosialøkonomi, Yaw Amoako-Addo.

Ved siden av å jobbe ved Høyskolen i Buskerud og reiser han mye rundt og foreleser, blant annet om integrering og eldre innvandrere. Han etterlyser flere og mer langsiktige initiativ rettet mot eldre innvandrere. Ser man til Danmark har man etablert egne seniorsentre for å aktivisere eldre innvandrere.

- Problemet er med den norske

innvandringspolitikken er først og fremst at den er for kortsiktig. De eldre blir ofte nedprioritert i integreringsprosessen i forhold til unge som skal ut i arbeidslivet. Integrering og læring av språk tar lang tid, spesielt for de eldre. Derfor blir forum som dette så viktig, understreker Amoako-Addo. Han er selv i sekstiårene og opprinnelig fra Ghana, men har vært bosatt i Norge i 36 år. Helst vil han ikke intervjues på telefon på grunn av norsken.

— Felles for eldre innvandrergrupper er at de føler seg utenfor. Man har tre barrierer; kultur, holdninger og ikke minst språk, sier Amoako-Addo.

Bør utnytte ressursene

– De er eldre i Norge blir ofte sett på som et samfunnsproblem, til tross for at bare 20 prosent er brukere av eldreomsorgen. Det å ikke blir respektert som menneske på sine eldre dager kan være en ekstra stor belastning for innvandrere på grunn av en kulturell betinget forventning om noe annet, sier Amoako-Addo.

Han mener samfunnet generelt bør bli flinkere til å utnytte kunnskap og kompetanse som ligger hos eldre mennesker fra fremmede kulturer.

— Eldre innvandrere er en stor ressurs for samfunnet nettopp fordi de kommer fra en annen kultur. De burde utnyttes enda bedre i opplæringssystemet. Det er også fint hvis de kan initiativ til å hjelpe hverandre. En slags hjelp til selvhjelp, sier Amoako-Addo.