Trykk play for å se bildefortellingen over.

Nyttårsaften 1965 var tusenvis av bergensere samlet for å ta farvel med trikken. Folk trengte seg sammen for å komme med på den aller siste turen til vognhallen på Møhlenpris. Dagen var historisk. Trikken skulle bort fra bergensgatene for godt. En av de heldige som fikk være med på turen var ti år gamle Ralph Wilson.

— Jeg husker det veldig godt. Det var masse folk i gatene og en voldsom trengsel på trikken, forteller han.

Senket i Byfjorden

Vognene fikk en våt grav. Etter at metalldelene som kunne brukes var fjernet, ble skrogene senket i Byfjorden.

Dermed var 68 år med trikk i Bergen over. Byen hadde forandret seg dramatisk i løpet av denne perioden.

På 60-tallet var bilen for lengst blitt allemannseie. Men da den første trikken kom i 1897, hadde bergenserne aldri før sett en vogn som ikke ble trukket av hester.

— Trikken var en revolusjon og mange var nok litt engstelige. Folk reiste veldig lite på denne tiden og det fantes ikke en eneste bil i hele byen. Det eneste de hadde sett var toget på Vossebanen, men det var jo noe annet enn en elektrisk trikk, sier Ralph Wilson.

Skinneentusiasten står i det digre lokalet til Bergen tekniske museum og peker på klenodiet; Bergenstrikken fra 1897. Den er skinnende og nymalt. Inni er det trebenker til 16 passasjerer og 16 ståplasser. Foran er det plass til føreren. Den bittelille vognen ligner til forveksling på trikken i Kardemomme by. Men for datidens bergenserne var overgangen fra hestevogner til skinnetrafikk uendelig mye større enn det vi opplever med Bybanen i dag.

— I begynnelsen måtte de sette ut vakter med flagg på gatehjørnene for å passe på at ingen ble påkjørt. Folk som var ute med hestene sine måtte også være forsiktige slik at dyrene ikke ble skremt. Bergens Aftenblad hadde blant annet flere annonser med advarsler til hesteeierne, forteller Wilson.

Toppfart: 12 km/t

Selv om mange var nysgjerrige og tok noen prøveturer med den nye trikken, ble den ingen umiddelbar suksess. Med en toppfart på 12 kilometer i timen var det i mange tilfeller raskere å gå dit man skulle. Men etter hvert som linjene ble utvidet og mer moderne, økte populariteten og trikken la grunnlaget for ny bebyggelse.

— Det ble attraktivt å bo og etablerere virksomheter langs trikketraseen. Dette gjaldt både i Sandviken og oppover Kalfaret. Når Bybanen kommer skikkelig i gang vil mye av det samme skje igjen, forteller Wilson.

Under krigen føk passasjertallet i været. Det var vanskelig å få tak i bensin og dermed vanskelig å kjøre bussrutene. Mange måtte også la privatbilen stå. Riften om plassene ble så stor at Sporveien satte opp køordnere på holdeplassene. Men veksten ble kortvarig. Fra 50-tallet ble den ene linjen etter den andre lagt ned. Til slutt var bare trikken mellom Minde og Sandviken igjen.

— Da bilen ble tilgjengelig for alle på 60-tallet ble trafikken i byen en helt annen. Bilen kom i veien for trikken og behovet for å reise kollektivt var mye mindre enn før. Nedleggelsen må nok ses i lys av dette, sier Wilson.

- Dumt å legge ned

Samme år som trikken kjørte sin siste tur, forsvant også det andre skinnegående kollektivtilbudet i byen. Etter flere år med underskudd ble Nesttunbanen stengt for persontrafikk. Passasjertallet hadde gått kraftig nedover siden toppåret 1920, og bussen seilte opp som et billigere og mer fleksibelt alternativ. Dessuten gikk Nesttunbanen gjennom områder med store eiendommer, der innbyggerne også var kjapt ute med å skaffe seg egne biler.

Dagens Bybane følger en annen trasé der bebyggelsen er tettere.

— I ettertid kan man selvfølgelig si at det var veldig dumt å legge ned både trikken og Nesttunbanen. Men i 60-årene var det bare bilen som gjaldt. Det var ikke noe fokus på forurensning, sier Wilson.

Trikkedugnad

Den vesle vognen i trikkehallen på Møhlenpris kan takke trofaste entusiaster for sitt gode utseende. Utallige dugnadstimer er gått med for å den i kjørbar stand. Atle Ingebrigtsen jobber i dag som driftstekniker i Bybanen. Han sørget for å få motoren i gang etter over 60 års pause.

— Jeg brukte en hel påske på å sitte på hytten og lage tegninger. Trikken har to motorer som må kobles på en bestemt måte. Jeg fant ut av det til slutt, men det tok tid, forteller Ingebrigtsen.

I dag er trikken i kjørbar stand, men bortsett fra noen småturer i nabolaget og en større utflukt til Oslo på 90-tallet har den blitt stående i ro i trikkehallen.

Veien til Bybanens avanserte elektronikk kan virke lang. Men den er ikke lenger enn at vognen fra 1897 kunne kjørt på Bybanetraseen i dag.

— Det skulle gått helt fint det. Men de ville ikke ha den med på åpningen. Nå er det fremtiden som gjelder, ikke fortiden, sier Ingebrigtsen.

KILDER: NILS CARL ASPENBERG; FRA MINDE TIL SANDVIKEN, HISTORIEN OM BERGENSTRIKKEN PÅ SPORET NR. 142/2010

På tide med skinnegående kollektivtrafikk i Bergen igjen?

ENTUSIAST: Ralph Wilson var med da trikken hadde sin siste kjøretur i 1965. Nå gleder han seg til åpningen av Bybanen.