— På denne siden, sier John Mandelid, han har stråhatt på hodet, trekkspill i blodet og smil rundt munnen, - på denne siden har vi seks rader: De to innerste er såkalte vekselbasser. Det er en grunnbass, pluss en akkordbass - n-tata-n-tata - så har du den foredlet til mollbass, så en septimbass som er en ytterligere foredling, og forminsket septim. En såkalt 7D. Alt er i samme tonen, forklarer Mandelid og stopper.

Kanskje er det akkurat her at den pensjonerte kapteinen i Luftforsvaret skjønner at BTs utsendte ikke har den fjerneste forståelse av hva han snakker om.

Kanskje er det derfor han koker ned det hele til turistversjonen:

— Det er en fantastisk mekanikk. Fantastisk, gjentar han.

Gjenopplivning

Mellom brune respateksvegger og blått linoleumsgolv står 69-åringen og driver gjenopplivning. Uansett hva eieren gjør, spiller trekkspillet på disken F og Fiss.

— Det finnes dem som ikke orker trekkspill - ikke minst i samfunnets finere sjikt. Der holder man seg for nesen når instrumentet nevnes. Det er trist hva de folkene går glipp av, sier han og ser opp fra sine kirurgiske inngrep i et sykt trekkspillhjerte.

I Lyder Sagens gate har trekkspillentusiastenes våte drøm ligget siden midtveis på åttitallet. Trekkspillsenteret er en sær blomst, en butikk man aldri skulle tro kunne eksistere i dagens profittjagende storbysamfunn, det er som om den har bitt seg fast på Nedre Nygård for å trosser tidens tann, for å håne alle trender.

Før i tiden var det minst seks trekkspillspesialister i Bergen sentrum. Nå er sjappen på Nedre Nygård alene igjen.

- Veldig komfortabelt

Plastblomst i vinduet. Trekkspill, noter og trekkspillblader overalt. Tretti, kanskje førti, trekkspill ligger klar på hyllene. Tombolini, Farfisa, Hohner, Borsini og Weltmeister. Alle har plasttrekk mot støvet.

Det plinger i dørbjellen. Postbudet leverer dagens fangst: et postkort. Mandelid leser det, mumler noe om Argentina.

— Enkelte dager kommer det ikke folk i det hele tatt. Så kommer det kanskje inn en hel familie, eller folk fra distriktene. Men jeg får i hvert fall noen telefoner daglig. Det er veldig komfortabelt.

— Men ærlig talt: Hvordan i all verden kan en trekkspillbutikk overleve i Bergen i 2004?

— Jeg har aldri hatt til hensikt å leve av dette. Jeg hadde jo allerede inntekt, men da jeg ble pensjonist, ville jeg ha et oppholdssted.

Det ligger falmete lp-plater i disken, cd-er med Alfred Janson, Brödrerna Djup og Arnt Haugen på et stativ. Og på veggen: signert plakat av den svenske trekkspillhelten Roland Cedermark iført skinnslips og finfin åttitallsdress.

— Jeg har hatt veldig mange deilige opplevelse og herlige minner i trekkspillmiljøet, sier Mandelid fornøyd.

Som da han var reiseleder for fjorten dager lange bussturer til italienske Ancona, litt sør for Rimini. Med tretti fabrikker tett i tett er Ancona verdens trekkspillhovedstad.

— Veldig opplevelsesrikt, sier han.

— Og fullt trekkspillkjør i bussen opp og ned?

— Ja. Full peising både natt og dag. Du blir litt sliten mot slutten.

Trekkspill på tilhengeren

Det hele startet med at John Normann Mandelid ble fornærmet. Tidlig på syttitallet gikk vossingen på trekkspillkurs i Bergen sentrum, men fikk ikke låne med seg trekkspill hjem. Lettere irritert satt han seg ved skrivemaskinen og forfattet et brev til den italienske ambassaden i Norge for å få en liste over trekkspillprodusenter i Italia (som jo er selveste trekkspilland). Det må jo gå an å få seg et trekkspill på egen hånd, tenkte Mandelid.

Og trekkspill ble det. Ganske mange, til og med. Bare på første lasset kjøpte vossingen trekkspill for 650.000 kroner.

— Så var det å dra rundt i fylket med tilhengeren full av trekkspill, med utstilling på lørdagene. Stord, Voss, Hardanger. Jeg pratet godt og spanderte øl. Salget gikk strykende, smiler han.

— De aller første solgte jeg fra hangaren på flystasjonen mens jeg var på vakt. Jeg hadde jo ikke lagerplass til alle trekkspillene, og i hangaren var det drivende god akustikk. Det er veldig lett å selge trekkspill inne i en flyhangar.

Løftebrudd i E-dur

I 1978 dro Mandelid til den aller første Titano-festivalen i Skjåk, der han senere skulle bli fast konferansier. Men den gang var Titano en famlende affære.

— Neste gang vi møtes, må vi gjøre det i Grieghallen, sa Mandelid til sine nyvunne titanovenner.

Dermed var den første Trekkspillgalla født - mest av alt som Mandelids utfordring til seg selv. Hadde bare folk giddet å kjøpe billetter.

— Jeg våknet om nettene, gjennomvåt av svette. Det var jo ikke billettsalg, og jeg hadde brukt masse penger på annonser, sier han i dag.

Det gikk så langt at Mandelid var i full gang med å planlegge hvordan han skulle overleve det kommende pengetapet. Først båten, så hans egen bil, slik at fruen ikke måtte lide for hans dårskap.

Men like før begivenheten fosset trekkspillfolket til billettlukene. Langt, langt flere enn han hadde håpet på.

— Da fikk jeg heller ikke sove. Da lå jeg våken og lurte på om programmet var godt nok. Det var en vanvittig påkjenning. Jeg lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle gjøre noe slikt.

Og der har du beviset på at Mandelid ikke alltid holder det han lover. Til sammen ble det nemlig hele nitten Trekkspillgallaer i Grieghallen.

Striler i by'n

For andre gang på to timer skrangler det i dørbjellen. En aldrende stril kommer inn og tar av seg luen.

— Jøss, er det striler i by'n i dag, sier Mandelid.

Kunden nikker brydd. Han er på jakt etter en sær innspilling, noe som sjahen av Persia fikk spilt i bryllupet sitt.

— Men den soloen på bassen, den kan jeg nesten nå, sier strilen. Etter en viss overtaling setter han seg ned, tar av seg klokken og spiller det vanskelige basstykket. Mandelid tramper takten. Forsvarets vernesko.

Når vi spør gjesten om navnet hans, får han det svært så travelt med å komme seg ut døren igjen.

Velkommen til helvete

— Hva kreves for å bli en god trekkspiller?

— Du må være hektet. Akkurat som en fotballspiller har fotballen i seg hele døgnet. Noen av de ti år gamle elevene jeg har, står opp grytidlig for å spille trekkspill før de går på skolen, sier Mandelid. - Men det er ingen betingelse at du er hjerneskadet.

— Det folk flest forbinder med trekkspill er gjerne Titanofestivalen, også kalt NM i flatfyll?

— Pytt sann. Det var bare et par år det der holdt på, sier Mandelid.

Han forsvinner inn på bakrommet og kommer ut igjen med en vitsetegning signert Gary Larson. I ene ruten står en engel foran perleporten og tar imot nyankomne.

— Velkommen til himmelen, her er harpen din, smiler engelen.

Neste rute viser en mann med horn og hale.

— Velkommen til helvete, sier hinmannen. - Her er trekkspillet ditt.

STRILENS FLUKT: John Mandelid (til h.) har stråhatt på hodet og trekkspill i blodet. Men strilen som kommer innom Trekkspillsenteret for å vise utviklingen i en komplisert bassgang stryker på dør straks vi spør om å få navnet hans. <br/>Foto: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN