— Jeg sjekker alle ovner, tar ut støpslene, kaffetrakteren og slår av alle lys. Runden tar ikke mer enn tyve sekunder, men det er noe jeg gjør hver kveld. Jeg tror nok vi som bor i gammel trehusbebyggelse passer litt ekstra på, sier Jan Hanchen Michelsen.

Han bor i et av 2842 hus i Bergen som ligger i et smittefarlig område. Det betyr at huset ligger i et område hvor faren for en bybrann er særlig stor. I Bergen er det tolv slike områder.

I dag er det ingen spesielle krav til brannsikring av private hus i disse områdene. Derfor er det opp til beboerne selv å gjøre en ekstra innsats for å forsikre trehusbebyggelsen.

**Jeg sjekker alle ovner, tar ut

støpslene, kaffetrakteren og

slår av alle lys.**

Jan Hanchen Michelsen

Både Michelsen og nabo Tormod Carlsen, begge i Sydnes og Nøstet velforening, har brannvarslere som er seriekoblet i alle rom og flere brannslukningsapparater. Michelsen har også en hageslange inni huset, dedikert til å bidra hvis uhellet skulle være ute.

— Vi har også snakket om å seriekoble brannvarslere i flere hus og kanskje få på plass et felles sprinklersystem. Vi bor jo tett i tett, og man vil gjerne vite om nabohuset brenner, sier Michelsen.

«Skorsteinseffekt«

Tynne tømmervegger gjør at husene på Vestlandet er mer brannutsatt enn andre steder i landet, forteller førsteamanuensis Dag Nilsen, som forsker på arkitekturhistorie og bygningsvern ved NTNU i Trondheim. Han fremhever også en annen utfordring:

— Den liggende bordkledningen i Bergen er gunstig når det regner, men den kan ikke legges direkte på tømmeret. Den må ha luft på baksiden, noe som skaper en viss «skorsteinseffekt» ved brann, sier han.

Forskeren forklarer at vestlendingene tradisjonelt har bygget med tynnere trevegger på grunn av begrenset tilgang på tømmer, og fordi det milde klimaet ikke krever like tykke vegger. Røros er et eksempel på bebyggelse med tykkere tømmervegger.

— Selv om sentrumsbebyggelsen der er sammenhengende, er det ikke like nifst i Røros som hvis det begynner å brenne i Bergen, sier Nilsen.

Huseierne må ta ansvar

Forskeren understreker likevel at brann og storm, slik det var i Lærdal, er en livsfarlig kombinasjon uansett bebyggelse.

— Man kan aldri gardere seg med full sikkerhet. Alle norske byer er bygd slik som i brannområdet i Lærdalsøyri, sier forskeren.

Per Ekerhovd, fylkeskonservator i Hordaland fylkeskommune, forteller at innsatsen til privatpersoner er svært viktig for å hindre brann.

— I Bergen har det vært både større og mindre branner. Forebygging er særlig viktig, og det er det først og fremst huseiere som må stå ansvarlig for, sier han.

Michelsen og Carlsen forteller at det i nabolaget er stor bevissthet rundt temaet brannsikkerhet. Dette gjelder særlig dem som har bodd i husene lenge. Likevel er det titt og ofte de ser biler parkere i de trange smauene og sperre ankomsten.

— Terskelen for å ringe parkeringsselskapene blir lavere og lavere. Vi gir også streng beskjed dersom vi ser at noen parkerer ulovlig. Selv om det er snakk om at de skal stå der i to minutter, er dette mye dersom det begynner å brenne, sier Carlsen.

Eivind Rongved er nestleder i Skuteviken Vel og eier og driver et gjestehus i Skuteviken. Han har investert i et sprinkleranlegg.

— Sprinkling er det som fungerer, slik jeg ser det, men det er jo en stor kostnad. Og jeg vil tro vannforsyningsnettet må justeres om alle skal ha det, for det krever mye vann. Jeg tenker ikke på brannsikkerhet daglig, men det ligger nok i ryggmargen, sier han.

Kylling ga storutrykning

Med godt naboskap på Nøstet, kan det også komme noen misforståelser. For noen år tilbake hadde noen studenter tilberedt kylling som brente seg i ovnen. For å avkjøle kyllingen, satt de den på altanen. Naboene så røyken, og varslet brannvesenet om røykutvikling.

— De rykket ut fra alle kanter, og da den stakkars studenten kom ut på altanen for å hente inn kyllingen, pekte brannvesenet på ham med alt sitt utstyr. Vi kan i hvert fall slå fast at beredskapen er god når noe skjer her i Bergen, sier Carlsen.