«Det e'kje greit å vera foggel i dag», heter det i sangen. Det gjelder ikke minst byduene, de fuglene vi har tettest på oss. Duer som pingser rundt på skadede føtter er et stadig hyppigere syn.

En tråd er viklet tett om tærne på den ene foten og gnager i huden.

– Stakkar, deg må vi ta med hjem, sier Eva-Marie Tveit og putter duen i et bur.

Vi er i Byparken en grå, våt desemberdag. Det er egentlig ikke vær for en due heller, men den faste gjengen er samlet i et hjørne i grusgangen bak Edvard Grieg-statuen i påvente av mat.

Med oppblåste fjær mot kulden, pjuskete av regnet og litt betuttet om nebbet sitter de der, disse nederste på bysamfunnets rangstige.

Noen kaller duer «flygende rotter». Helsemyndighetene har klassifisert dem som skadedyr.

Frivillig hjelper

– De liker helst korn, sier Eva-Marie Tveit og strør en håndfull ut i flokken.

Men hun er her ikke først og fremst for å mate duer. I et par år har hun som frivillig i Dyrebeskyttelsen jevnlig tatt turer på by'n for å se etter skadede duer.

– Vi ser noen stygge resultat av at duer har viklet seg inn i tau og tråder. En fot kan være amputert og henger igjen som en død stump. Ofte vokser byller rundt foten. Fuglen ser helt spedalsk ut. Men duene er utrolig tilpasningsdyktige. De humper omkring omtrent som de går på knyttnevene.

Stadig oftere legger observante forbipasserende merke til skadede duer. Når de varsler Dyrebeskyttelsen rykker Eva-Marie Tveit ut med saks, pinsett og bur.

Spa-opphold

Tveits tur med BT denne formiddagen starter ved Smålungeren, i enden av Festplassen. Der får vi straks øye på en skadet due. Den pingser på en fot, er sky og holder seg bak den flaksende, sultne flokken som omringer oss tett.

– Jeg har kanskje prøvd å fange denne duen før. Da er den på vakt. Hadde jeg fått tak i den nå, så ville det trolig blitt avlivning. Dette ser håpløst ut.

Tveit konstaterer skuffet at fuglen er fløyet før hun får fanget den.

I Byparken går det bedre. Der fanger hun kjapt en due som har en svart tråd viklet om tre tær på venstre fot. Tråden sitter fast og duen må bli med i bur hjem i leiligheten for nærmere undersøkelse.

Der får hun løs tråden som har gnagd seg inn i huden. Som sårbehandling får duen et fotbad i grønnsåpevann.

– Jeg ga duen et skikkelig spa-opphold før jeg slapp den.

Uten stjert

– Vi ser også duer uten stjert. Det virker som om noen har tråkket på stjerten.

Tveit finner noen ganger fotskader som tyder på at duen har fått en løkke rundt ankelen. Hun har også funnet andre fugler med mistenkelige skader, for eksempel kråker som er vingeklippet.

– Vi ser heldigvis sjelden skader som er påført duene bevisst. De betaler stort sett prisen for å bo midt i byen. De roter seg inn i boss i smau og på fortau, og skades når de sliter seg løs. Sånn er livet. Det er tøft å være bydue.

Antibiotika

Eva-Marie tar duene til dyrlege når skaden er alvorlig.

– Svært ofte må duen avlives. Andre har betennelse i et sår og får antibiotika. Det går lett koldbrann i såret.

– Hvis foten ikke er hoven eller betent – og duen ikke er mager – lar jeg den gå. Duer er tilpasningsdyktige. De greier seg bra så lenge de har en fotflate å trø på og finner mat.

Eva-Marie Tveit finner enda en due som trenger hjelp. Den er tydelig skadet i ankelen, kanskje av en løkke, og har ikke førlighet i foten.

– Men kjenn her. Denne karen har godt sideflesk, sier Eva-Marie og fører hånden min over duebuken før hun slipper fuglen tilbake til flokken i Byparken.

Bader i regnet

En merkelig scene utspilles. Duer ryktes å være skitne og skabbete, men er faktisk nokså renslige. Noen legger seg på siden i grusgangen i Byparken, ruller i vannpyttene og strekker ut vingene.

Det var godt med en dusj i silregnet!

FRISKMELDT: Fri igjen, etter god pleie hos Eva-Marie Tveit.
FÅR HJELP: Den skadede foten undersøkes. En tråd er surret tett omkring tærne.
Amundsen, Paul S.