1. mai 1917 tok førstemaskinist Joh. Knudsen på D/S «Leikanger» maskindagboken under armen og gikk i livbåten.

Men før han kom så langt, skrev han: «Klokken 2.30 form. blev der tellegraferet og commandoen blev udført. Fuld fart agterover og stop. Skibet blev stoppet av tysk undervandsbaad og skudt i sænk.»

D/S «Leikanger» var historie og har siden ligget på Nordsjøens bunn.

På Sjøfartsmuseet har de massevis av bilder av båter og mannskap, men ingen fra denne «Leikanger». Derimot har de funnet frem mange andre flotte til utstillingen om rederiet Westfal-Larsen.

Dampskibet «Hardanger»

Her kan vi se stifteren Hans Westfal-Larsen og dampskipet «Hardanger», rederiets første.

Historien begynner i 1905. Den gangen var Bergen en foregangsby, og lå fremst i Norge i overgangen fra seil til damp. I tillegg var Bergen Norges største skipsfartsby.

Damp var også fremdriften i det første skipet, som ble bygget på BMV. Skuten fikk navnet «Hardanger», og siden har «anger» vært et kjennemerke for rederiet. Vi har allerede nevnt Leikanger, og kan ta med Davanger, Geiranger, Kaupanger, Mauranger, Malmanger, Evanger, Falkanger, Finnanger, Villanger, Hindanger, Sandanger, Porsanger, Torvanger, Risanger, Høyanger, Grenanger, Heranger, Trondanger, Siranger, Austanger, Orkanger og Fossanger. Da har vi sikkert glemt noen, men navnene gikk igjen når en båt ble solgt eller tapt. Som «Leikanger» i 1917. Store fortjenester

Første verdenskrig var en hektisk tid med kjøp og salg av skip, og de heldige bygde seg opp formuer. Men det gikk hardt utover sjøfolkene, og mange mistet livet. Westfal-Larsen mistet 11 skip. Hvor mange mann vet vi ikke, men trolig ikke mange.

I mellomkrigstiden var de et foregangsrederi i Bergen i overgangen fra «tramp» til «linje», det vil si fra tilfeldige oppdrag til en fast ruteplan, og i 1939 hadde de bygget seg opp med en stor og moderne tankflåte, faktisk Norges største. Den skulle bli gull verd for de allierte de neste årene.

Enda en gang fikk verden oppleve en storkrig, med senkninger og omkomne sjøfolk. 24. oktober 1943 ble M/S «Siranger» senket i Sør-Atlanteren. De var tross alt heldige og traff på en ubåtskipper av gentlemans-typen.

Det ble en litt spesiell historie, for mannskapet fikk gå i båtene før skipet ble senket med granater. Det var tross alt billigere enn en kostbar torpedo. Imidlertid ble den norske skipperen så skadd at de tok ham med i ubåten. En av mannskapet på «Siranger» hadde filmkamera og filmet senkningen og turen mot land. De 34 i tre livbåter nådde Brasil i god form. Filmsnutten kan du se på utstillingen.

Skipperen derimot fikk en litt for spennende tur før de nådde havn etter 70 døgn.

Utflagging

Denne gang mistet rederiet 22 av 36 skip. Hvor mange mann denne gangen sier utstillingen ikke noe om. Kjenner vi museet rett, er grunnen at de ikke har klart å finne tallet.

Men i 1955 var rederiet igjen like stort som i 1939. Nå opplevde de gullalderen for norsk skipsfart.

På disse 100 årene har det skjedd mye innen skipsfarten, og Westfal-Larsen har klart seg gjennom alle fasene. I dag disponerer rederiet 28 skip, bulkskip, kjemikalietankere og en gasstanker. I tillegg har de bestilt to nye skip. Omtrent halvparten av flåten er registret ute, resten, hovedsakelig tankflåten, i Bergen.

Tore Nilsen ved Sjøfartsmuseet viser Jaran Michelsen rundtpå utstillingen om Westfall Larsen.
Øivind Ask